Artikel / Krönika
22. november 2013: Bob Dylan, Blackpool: “Tangled Up In The Big Blue Hotel”
Av Johnny Borgan

Bil. Båt. Drosje. Flytog. Fly. Forsinket fly. Bagasje. Forsinket bagasje. Flytog, men ett flytog for sent. Kjempe seg inn på t-banen til Euston. Kjempe seg ut av t-banen til Euston. Løpe for livet med hostekule og blodsmak I munnen, høre det runge gjennom lokalet at toget mitt ”are going to leave”, øke farten utover anbefalt maxkapasitet og dehydrert kaste seg inn på toget til Preston i siste liten og med et stygt nødvræl, presse kofferten inn i overfylte hyller, synke sammen i setet, rullende med øynene og uten verken vann eller kaffe i sikte. Ståplass på toget fra Preston til Blackpool. Cab. Innsjekk på hotellet. To timer til konsertstart. Rock’n roll. Er det verdt det? Selvfølgelig.

Mens jeg har hatt nesten tre ukers turnépause, har Dylan fortsatt gjennom Europa med uforminsket styrke. I løpet av disse ukene har han også, tilsynelatende motvillig, blitt innviet i den franske æreslegionen, Frankrikes høyeste sivile utmerkelse. Deretter har han også gitt ut 47-cd-boksen ”The Complete Album Collection, Volume One”, også uten at det har blitt promotert via konsertene. Han har til og med rukket å gi ut en revolusjonerende ny interaktiv video av ”Like A Rolling Stone”, som har vakt internasjonal oppsikt – uten at dette har fått ham til å spille nettopp denne låten etter at videoen ble lansert.

Hans fokuser konsertene, og bare det, for tiden. Først fikk han oss alle til å tro at det ville bli små og ingen repertoarmessige variasjoner på denne turneen. Så ga han oss ett ekstra kakestykke tre kvelder på rad i Milano – Desolation Row, Visions of Johanna og A Hard Rain’s A-gonna fall. Deretter reiser han til Roma og bytter der ut sjokkerende 16 av 17 sanger fra kvelden før, hvorav 15 turnedebuter. Dagen etter slår han ytterligere 10 turnedebuter i scenegulvet og gjentar også her kun én av låtene fra Milano. Det virker nesten som han vil vise verden at det ikke er det at han ikke KAN flere sanger som gjør at han kjører faste sett, men at han vil at vi skal høre akkurat disse. På dette tidspunktet har den hardbarkede fansen erkjent eller begynt å tro at absolutt alt kan skje. Deretter går Dylan selvfølgelig tilbake til det faste settet, uten endringer, igjen – men leverer svært solide konserter hver kveld, og bejubles nesten udelt i pressen både i Italia, Belgia, Frankrike, Luxembourg og Skottland, der en kritiker fra Glasgow snakker om ”Second coming of a master”. Så hva skal en da tro, eller forvente, når Dylan kommer til Blackpool – denne jackpotten av et harryfisert feriested og badeby, med endeløse strender, og med stromboliaktige tivoli med gledesløse smil og £-tegn i øynene, med grådige casinoer og strømmer med etablissementer og overnattingssteder som var de tatt ut av en Dylansang – Empress Grill, Spanish Suite, Harlequin Cafe, selv er jeg installert på The Big Blue Hotel, et steinkast fra Pleasure Beach. Midt i syndens pøl lyser hvite kors på veggene med påminnelser om at Jesus elsker oss, et øyeblikk, før vi fristes av neste pub. Det er ”Desolation Row” og bylandskapene i ”Masked & Anonymous” på én gang, det er ”Something is burning, baby”, det er tiggere i gatene og fra veggene er det ”another politician pumping out the piss”, med lirekassene spillende i bakgrunnen. Selvfølgelig er Bob Dylan i Blackpool. Og i kveld i Opera House i Winter Gardens, et fint lite teater med en mindre scene enn de andre konsertene jeg har sett i høst – mye av lydutstyret er plassert lenger ut på sidene eller dingler fra taket. Siden sist har man også ryddet på scenen – keyboardet som har vært med på alle konserter siden tidlig på 2000-tallet, er nå borte, og det lille baby grand-pianoet står og skinner for seg selv før konserten begynner.

Så begynner det - igjen med Stu’s gitarklimpring, og vi ser skyggene av bandmedlemmene komme på scenen i mørket. Dylan har gjenopptatt hattevanen, og den bredbremmede lyse hatten med sort bånd har fjernet hybriden av sekstitallshipsteren og Pompel & Pilt fra de første konsertene, og erstattet ham med den stilige riverboat-gambleren, eller den veldressede godseieren. I kveld har han hvit skjorte og hvitt tørkle i halsen, og han framstår mer løs og ledig enn tidligere. I mørket ser vi at Dylan gjør storkeaktige tøyningsøvelser før bandet samler seg om opptakten til ”Things Have Changed” . Stemmen er rusten, som den har hatt en tendens til å være på starten dagen etter fridagene, men den kommer seg etter hvert. De store høydepunktene før pause er ”Pay In Blood” og ”Love Sick”. På den første kommer Dylan skridende fram på scenen, som en marshall i ”Tombstone City”, med bandet som unge og skrekkslagne betjenter i bakgrunnen. Her er det ingen nåde. Han har ting i lommene som kan få øynene våre til å svømme, og han har hunder som kan lemleste oss. Om det var det om å gjøre. Pass opp! Tungt og mørkt og tøft. På ”Love Sick” er Dylan så energisk tilstede at han knapt klarer å la være å danse, der han mimer gange gjennom døde gater og viser med hendene hvor tungt det hele er. Likevel – et første sett som er bra, men langt fra strålende. Pausen kommer som den pleier, og vi strømmer ut i vinterhagen i jakt på påfyll og anledningen til det motsatte.

I andre sett er høydepunktene flere – det er vanskelig å tenke seg finere versjoner av ”Simple Twist of Fate” og ”Forgetful Heart”, noe publikum også vet å sette pris på, der applausen kommer både mellom versene, under og etter munnspillet og øredøvende ved sangenes slutt. Det er en strålende manifestasjon av at det er der Dylan lar den gjenværende stemmen komme best til sin rett at tilbakemeldingene også er sterkest fra publikum – det gjelder om det er nye eller gamle sanger – det viser seg på publikums plystring, brøl og klapping under og etter trefoldigheten ”Scarlet Town”, ”Soon After Midnight” og ”Long And Wasted Years” – den siste er nå blitt så potent og kraftfull at Dylan tillater seg utfordrende hoftebevegelser a la Michael Jackson for å understreke både alvoret og humoren. Det knises og humres, men Bob mener alvor.

Stemmemessig var det altså ikke helt på topp i kveld, men som nevnt med mange hederlige unntak – det var likevel fascinerende å se hvor tent Dylan fortsatt framstår, mot slutten av turneen, og hvor sterkt hans indre song-and-dance-man fortsatt ønsker å vinne publikum. Det som imidlertid var veldig bra i kveld, og som tilsynelatende stadig blir bedre, er Dylans traktering av pianoet – det er åpenbart at det gjentagende settet gjør at han kan utvikle sangene også musikalsk fra kveld til kveld, og dette bidrar til å løfte mange av låtene, også de som ikke har vært de mest spennende, dette gjelder både Early Roman Kings, Spirit on the water og ikke minst All along the watchtower, som alle løftes av lange jazzige solopartier på pianoet, ofte i glitrende samspill med en stadig like gjenfødt glitrende Charlie Sexton.

Men vil Bob virkelig fortsette ufortrødent uten endringer de siste konsertene, eller vil han ta en ”Roma” til? Hva vil skje i Royal Albert Hall, der han spiller for første gang siden de historiske konsertene i 1966? Hvem vet?

1. Things Have Changed
2. She Belongs To Me
3. ​Beyond Here Lies Nothin'
4. What Good Am I?
5. Duquesne Whistle
6. Waiting For You
7. Pay In Blood
8. Tangled Up In Blue
9. ​Love Sick

(Pause)

10. High Water (For Charley Patton)
11. Simple Twist Of Fate
12. Early Roman Kings
13. Forgetful Heart
14. ​Spirit On The Water
15. Scarlet Town
16. Soon After Midnight
17. ​Long And Wasted Years

​(encore)

18. All Along The Watchtower
19. Blowin' In The Wind

Läs mer om Dylan, Bob