Artikel / Krönika
Something is happening here, and you don´t know what it is, do you, mr Stueland?
Av Johnny Borgan

Iført nypussede boots og mørke solbriller begir jeg meg til verket, i det jeg snubler inn i den formodentlige fellen Espen Stueland har lagt ut i Dagbladet 29. mai, der han svarer et rungende NEI på spørsmålet om hvorvidt Bob Dylan bør få Nobelprisen i litteratur. I et forunderlig hatsk angrep på Dylan, Dylans tekster, og ikke nok med det, også på hans fans, sitter Espen i sitt forjettede stueland og skuer selvtilfreds ned fra et litterærteoretisk elfenbenstårn på en måte som først og fremst kaller på morsfølelsen, også hos voksne menn. Da på ingen måte fordi hans innspill oser av manglende kunnskap om både Dylan, hans biografi og hans tekster, og hans nesten rørende endimensjonale, på grensen til fan-rasistiske, syn på Dylans følgesvenner. Nei, mer fordi vi her åpenbart må ta Freud til hjelp for å skjønne temperaturen i angrepet på en gjennom et langt liv seriøst arbeidende kunstner. Her må det sannsynligvis være snakk om personlige erfaringer - kan en tenke seg at Dylan selv har skadet noen i Stuelands nærmeste familie? Eller at en dylanfan i offentlig bootsgang har snappet en kjæreste rett for nesen på journalisten? Mulighetene er mange, og her må vi bare ha stor forståelse for at menneskesinnets veier er uransakelige.

Som for å klaske trumfesset i mahognibordet, slynger Stueland ut forslaget om Homér som prisvinner, dersom man skal gi den til en sanger. Dette, interessant nok, i den setningen som følger hans bekymring for Dylanfans som »bruker lønna på bootleg nummer tjue av én bestemt konsert i 1983, for å slippe å tenke nytt.« I dette skal da tydeligvis Stuelands forslag om Homér, representere det grensesprengende nytenkende for en oversett sjanger. Det patetisk ignorante i påstanden om at Dylan skulle hatt konserter i 1983, er selvfølgelig et poeng som det vil være et slag under beltestedet å bruke i et seriøst tilsvar.

Ifølge Stueland vil det være intet mindre enn en skandale om Dylan får nobelprisen. Wow! Slik Gestapo og deres oppdragsgiver mente det ville være en skandale om Ossietzky fikk fredsprisen på 30-tallet? Og ooops, som han også faktisk fikk? Ja, for med bruk av ordet skandale er det tydelig at Stueland her vil forebygge en ulykke av dimensjoner. Med blussende røde kinn, nesten som gutten i »Keiserens nye klær«, triumferer Stueland stolt over å ha revet Dylan ned fra en misforstått pidestall, mens han i stedet slår et slag for utmerkede, men akk, så salige Petrarca (død 1374). En absolutt interessant strategi i arbeidet med å finne fram til hvilke litterære arbeider som i dagens verden fortjener å løftes fram. En »alt-var-mye-bedre-under-krigen«-strategi. Kult! Hva med Jesus som fredsprisvinner i 2012?

All ære går til Håvard Rem som i samme oppslag behandler spørsmålet om Dylan som nobelprisvinner med respekt og saklighet. Selv om han kom til å svare JA på nevnte spørsmål, gir han en interessant betraktning om hvorvidt Nobelprisen bør tenke nytt, og overskride ryktet som pris for »vestlige menn som skriver voksenfiksjoner på papir«. Helt uavhengig av Dylan er dette en svært interessant debatt.

Alfred Nobel ønsket at litteraturprisen skulle gå til den som »innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning«. Kunne det tenkes at man, bare for en gangs skyld, innenfor disse statuttene, kunne tenke seg å belønne toneangivende forfattere og poeter som har bidratt vesentlig til å løfte det litterære nivået på både dybde, mangfold og tematikk i en litterær sjanger som når ut til større deler av folket enn nesten noen annen? Dette absolutt ikke for å argumentere for en folkeliggjøring eller demokratisering av prisen, langt derifra, bare ut fra prinsippet om nettopp å støtte opp om den litteraturen som hjelper oss til å se livet litt tydeligere, og som inspirerer oss til mot og integritet i en verden som krever stadig større doser av nettopp disse ingrediensene.

Dylan har i flere sammenhenger betakket seg for å havne i selskap med Nobelprisvinnere i litteratur, og har blant annet begrunnet det slik: »Jeg er først og fremst en låtskriver som lager sanger som skal synges, fremføres i nuet, mens poetens dikt lever i flere hundre år.« Noen vil mene dette er beskjedent, men likefullt er det nok ganske presist for Dylans egne ambisjoner. At han i jakten på sanger for nuet og vår tid, ble rockens Shakespeare, var nok aldri et mål. Ei heller Nobelprisen. Dylan lever godt uten den, slik Nobelprisen helt sikkert vil leve videre i beste velgående uten Dylan. De trenger ikke hverandre. Men vi trenger begge.

»Hva vet Dylan om kjærlighet?« spør Stueland. Med det spørsmålet er det han som er blitt til keiseren uten klær.

Stueland tror Dylans kunstneriske prosjekt handler om flukt, mens det egentlig handler om et menneske som ble født langt hjemmefra, og som siden har lett etter veien hjem. Slik de store kunstnerne gjør.

Dylan kom forøvrig noen år siden også i skade for å vinne Pulitzerprisen, for »lyrical compositions of extraordinary poetic power«. Prisen er vel mest høythengende for journalister.

Det kan neppe sies å være en skandale om Mr. Stueland får prisen. Men meget overraskende. Jeg ønsker ham til lykke.

Läs mer om Dylan, Bob