Artikel / Krönika
The King of New York - eller: Se der danser bestefar! Bob Dylan på Terminal 5, 22.-24.11.10
Av Johnny Borgan

Det er i hendene man ser det - den dirrende musikaliteten og den intenst tilstedeværende rytmesansen - når han står der, lykkelig, med utstrakte hender, snart pekende, snart inviterende, snart illustrerende en tekststrofe - singing his heart out - den utømmelige åren av musikk løper fortsatt gjennom årene, og i kveld stråler han som et opplyst kraftverk. Mens stemmens begrensninger gir ham stadig større utfordringer, er hendene et vitnesbyrd om at alt er der - intakt - og selv om han skingrer i vei på en punkete gitarsolo, så er det i dansetrinnene at han jubler over å være akkurat her i kveld - han kan ikke la være. Men selv om stemmen er slitt - er den sterk, og han legger veien om et hvisk eller en fraserende vri for å få regnestykket til å gå opp en gang til. Og han smiler uforskammet mye - han greier rett og slett ikke å skjule lykken denne gangen - over å være hjemme, kanskje, med Elvis Costello som ivrig tilskuer, over å snart være ferdig med årets utallige konserter, og å ta juleferie nok en gang, ved god helse, over å ha overlevd, kanskje, et artistliv som har vart i snart femti år, med integritet og et imponerende ungt publikum - foran scenen er det ikke langt mellom de under tredve år - den alderen han en gang anbefalte å holde seg under. Kanskje derfor er de der. Kanskje han er lykkelig over hengivenheten og varmen som lyser av øynene på publikum, takknemligheten for at han orker, fortsatt - å dele med oss.

»I'm all dressed up, I'm going to the country dance!« snerrer han med et lurt blikk og raske dansetrinn, allerede i åpningslåten - Gonna Change My Way of Thinking - allerede da skjønte man at aftenen var spesiell for Bob. Men det gledeligste av alt er at han bruker mesteparten av tiden foran på scenen - ofte bare med munnspill i hånden og med et grep om mikrofonen som er den et dyr han skal temme. Og han spiller glasskjærende intenst på munnspill, der er det ingen begrensninger, men alltid improvisert, aldri gjentagende, ikke engang det som en gang fungerte perfekt, prøves på nytt. Han må videre. Forever young. På én måte. Tusen år gammel. På én måte.

Han er en vandrende kontradiksjon - en Chaplin med stemme, en Buster Keaton som smiler, en Nurejev uten balettsko, en Ironside som danser limbo under orgelet, en syngende Picasso, en rockende Shakespeare.

Høstens nyskapning er ellers en ørliten tendens til sceneshow, der det kastes opp store svart-hvitt-tablåer - en skyline av skyskrapere, en himmel med skyer, eller innsiden av en jernbanestasjon - og der, jammen er det ikke en variant av storskjermen som projiseres på bakteppet - men ikke på vanlig vis - vi ser Bob som gjennom et forheng, der han spiller munnspill - eller vi ser hele besetningen - ovenfra (!!!) på Jarre-vis - og ser Bob som meksikaner på sykkel, uten sykkel, ovenfra, der han danser boogie ved orgelet, og Charlie Sexton katteaktig bevege seg over scenen, hele tiden hundre prosent fokuserende på Bob's signaler. Alt i svart-hvitt. Perfekt.

En kan formelig høre kvinnehjertene poppe som tusen såpebobler når han synger at det kreves en kvinne som deg for å finne fram til mannen i ham, en kan høre en bro av sukk over salen når han spør hvorfor vi ikke kan elske slik vi gjorde før. Og en kan høre tre tusen hjerter stoppe i det perfekte øyeblikket der han og bandet stopper i hvert vers i Can't Wait.

Tre kvelder - med radikale utskiftninger av setlister fra kveld til kveld - denne siste kvelden er på papiret kanskje den minst interessante, men papiret lyver - selv ubetydelige låter, som Tweedle-Dee and Tweedle-Dum, fylles med intensitet og spilleglede og fraseringskunst på høyeste nivå. Som han selv sa engang - det er det det handler om - timing og frasering. Og det er det han er en mester til - og i kveld er han virkelig The Song And Dance Man. Han har i tatt oss med hele reisen disse tre kveldene - fra Masters of War til Desolation row, Ballad of a thin man (et høyedpunkt hver kveld) og Like a rolling stone, via Tangled Up in Blue og Simple Twist of Fate, til Ain't Talkin', Nettie Moore og Beyond Here Lies Nothing.

Bortenfor her ligger ingenting. Tror vi. Men han kjører på med én låt til denne tredje kvelden på Terminal 5 - en forrykende apokalyptisk og hendrixifisert versjon av All Along The Watchtower, som ekstra ekstranummer, før han samler bandet foran på scenen, tar av seg hatten og bukker, setter på seg hatten og peker og retter armene i været - You think I'm over my prime? Nei, brøler vi.

Og jeg - jeg reiser videre til Atlantic City. Ny konsert på fredag. Jippi.

Läs mer om Dylan, Bob