Artikel / Krönika
Grady rett fra leveren
Av Øyvind Pharo

Den lokale avstemningen for beste nye band i Austin, Texas i 2005 ble vunnet av hardrock-trioen Grady, ledet av den kanadiske sangeren, gitaristen og låtskriveren Gordie Johnson. De ble fløyet over til Norge i sommer for å spille på Tom Skjeklesæther/Kai Jarres gjenreiste Down On the Farm festival på Gribsrød sør for Halden. De var både festivalens mest omtalte band og de med høyest volum. De er blitt hypet av Z.Z. Tops Billy Gibbons.

- Jeg spiller plata deres hver dag, sier han. Platen det er snakk om heter Grady .Y.U. So Shady? utgitt lokalt i 2004, men nå klar for skandinavisk distribusjon med ekstra spor innspilt i høst i Willie Nelsons Pedernales studio. På 2004-innspillingen er det Stevie Ray Vaughan/Double Trouble-musikeren Chris Layton som trakterer trommene. Nåværende trommis, som også spilte på Down On the Farm, er Billy Maddox fra Abilene, Texas, tidligere med Eric Johnson og Alien Love Child. Bassist er Big Ben Richardson fra Toronto, Ontario, tidligere medlem av Phantom, et rævsparkende alternativ-rock/blues/reggae/hardcore band som foregrep stilen til Red Hot Chili Peppers.

Er det mulig med flere bindestreksvarianter av blues? Åpenbart. Grady spiller øredøvende Punk-metal-blues, eventuelt Delta-metal eller BLUE-METAL. Grady er oppkalt etter trioens leder, Gordie Johnson, som opprinnelig kommer fra Calgary, i Alberta, Canada. I sentrum for Canadas største jordbruksområder.

Gordie Johnson er Grady

- Familien min kommer herfra. Besteforeldrene mine opplevde sandstormene under tørken i 1930-årene. Folk tror Støvskyen bare var i USA, i Oklahoma og Midtvesten. Hvetebøndene i i Saskatchewan og Alberta ble like hardt rammet. Toglaster med salt torsk fra New Foundland berget bøndene fra å sulte i hjel. Jeg synger en gospel om hvordan bøndene ventet på regnet i ”I’m Prayin’ for the Rollin’ Thunder”. Gordie Johnson og trioen hans er nettopp kommet ned fra festivalscenen. De reiser rett tilbake til Austin senere på kvelden, et 24 timers opphold med 8 timers tidsforskjell, men Grady er vant med å ta i. Bare navnet på bandet og debut-platen har en historie.

Gordie Johnson (f. 1963) har vært mer eller mindre profesjonell musiker siden han var 14. I Canada ledet han det storselgende hard rock/dub reggae/bluesrock-bandet Big Sugar som utga fem kritikerroste album på 1990-tallet. Johnson var kjent som en virtuos på slidegitar. Ved en anledning spilte de konsert med Austin-supergruppa Arc Angels der sanger/gitaristene Charlie Sexton og Doyle Bramhall II hadde arvet Double Trouble-kompet etter Stevie Ray Vaughan. Det var ved denne anledningen at Chris ”Whipper” Layton ble kompis med Gordie Johnson, og kontakten med Austin ble opprettet. Da Big Sugar-bandets dager var talte, tok Gordie Johnson kontakt med sin gamle venn Big Ben Richardson: Hey! Vi drar til Texas. De slo seg sammen med Chris Layton og en ny powertrio var født.

Men amerikanerne har problemer med Gordie-navnet. - Det er veldig vanlig i Canada, og jeg orket ikke bli møtt med amerikanernes Canada-fordommer. Så Gordie Johnson tok heller et artistnavn som ligner, og som mange amerikanere kjenner igjen fra en figur i Sanford & Son, en populær svart TV-sitcom (Demond Wilson, Red Foxx) fra 70-tallet, der en av hovedpersonene ble kalt Grady Wilson, og gjennomgangsreplikken var ”Grady, why are you so shady?”.

Men sammen med Double Trouble-trommis Layton ble ikke Grady Gordie Johnson en ny gitarhelt. – Nei, jeg HATER gitarhelter, men jeg elsker Albert King og Albert Collins, og Stevie Ray Vaughan var en nydelig person. Men det er ingen vits å planke dem. Men jeg liker ikke å stå og høre på soloer hele kvelden. Da hører jeg heller på heavy metal. Jeg mener at gitarheltene har ødelagt bluesen. For meg er bluesen mye mer Lightnin’ Hopkins og Leadbelly, og når jeg synger blues, så synger jeg et vers og gitaren svarer. For meg er bluesen til og med og først og fremst vokalmusikk. Mitt første instrument var banjo. Hvis du spør meg om hvor jeg begynte og hva jeg har hørt på, så hører jeg på alt. Vi flyttet mye rundt. Faren min var en av sjefene i Chrysler, så vi bodde i Detroit, Michigan. En by som har betydd mye for meg, her er både Motown og Iggy Pop. Dette er byen hvor både soul og punk ble til. I tenårene spilte jeg tradjazz, polka og Black Sabbath. I Big Sugar drev vi med dub reggae, dance hall-reggae.

Gordie Johnson kan ikke få lovprist Austin nok. – Denne byen er den amerikanske musikkens smeltedigel. Det finnes ikke klikker og sekterisme. Alle hører på alt. Jeg synes det er flott med bluegrass og metal og punk i samme band. Hør på sånne som Split Lip Rayfield og Meat Purveyors. Du går på en honky tonk sammen med tatoverte black metal-freaks. Du ser Henry Rollins og Willie Nelson digge samme slags band. Jeg tror det koker ned til det du kaller Folk. Punk i dag er hva Folk Blues var. Da bruker jeg også folkemusikk fra Irland og Skottland. Morderballadene i amerikansk folkemusikk kommer fra de britiske øyene. Jeg synger en slik låt (”Woman Got My Devil”) som handler om hvordan djevelen stjeler kona til en bonde, men er så mye trøbbel at djevelen vil gi kona tilbake igjen til bonden!

Leadbelly

Når Grady/Gordie blir spurt om at ”Devil Got My Woman” spiller på Skip James, at mange av låtene på albumet har tekstlinjer fra andre kjente bluesnummere som ”She’s nineteen years/ but she got ways like a baby child”, eller eller en hel låt som er oppkalt etter Tommy Johnson, eller ”Western Cowboy” (Leadbellys ”Once I Was A Cowboy” inkludert linja ”hear the coyotes howling and ther roaming buffalo”) osv osv – ja, da svarer han, alt dette er felles tradisjon. Dette er folkediktning, det er felles vendinger. She got ways like a baby child er ikke en formulering Muddy Waters har patnt på. Heller ikke I’m A Hoochie Coochie Man.

Grady bruker alle disse kjente elementene som deler i sangtekster som handler om ham selv og hans egne reaksjoner på livet. Derfor handler en sang som ”Ride Like Hell” om den dagen da han forlot Calgary som 18-åring for ikke å se seg tilbake. ”..If I’d had me a car/ I’d ride ride like hell”. Han begynte med å haike. ”Joe Louis” handler om rotteracet, om å være i en ung manns verden, boksingens verden. Joe Louis var fra Detroit. I downtown Detroit står en støpt overarm med knyttet neve. Det er Joe Louis-monumentet. Det monumentet er punk og soul. - Jeg tror punk og metal har mye mer afrikansk i seg enn vi er klar over. Da vi kjørte fra flyplassen på Gardermoen og ned hit til Down On the Farm, passerte vi Sarpsborg. Jeg vet at den byen har masse black metal og death metal. For meg var det som å komme til Graceland!

Grady har mer å si. - Jeg tror bluesen har mye mer europeisk i seg av skalaer og harmonier enn den gjengse bluessosiologien og bluesforskningen påstår. Afrikanerne kom til Amerika som slaver, fratatt sin kultur, sine redskaper, sine instrumenter. De ble kristnet og evangelisert av protestantiske skotsk-engelske prester og misjonærer. De lærte metodistsangene og salmene fra Church of England, og de hørte skotske instrumenter. De spilte fele og afrikansk banjo før de spilte gitar. Howlin’ Wolf nevnte alltid at bluesjodlingen til Jimmie Rodgers var en stor påvirkning på ham.

Bluesen fra Skottland

Grady forsker i folkemusikken. – Jeg lærer masse av å høre på feltopptakene til Alan Lomax. Hvis du har hørt skotsk sekkepipemusikk eller felemusikk fra New Foundland, vil du finne igjen pentatone skalaer. Du kan like gjerne si at bluesen kommer fra Skottland som fra Vestafrika, hvis du bare tar hensyn til skalaene. Fransk kultur slo til og med røtter i de vestafrikanske koloniene deres. Jeg har hørt mye på Lobi Traoré fra Mali. Fantastisk gitarist. Jeg tror det er en felles musikalsk åre i alt som følger Atlanterhavskysten fra Afrika til de britiske øyer. For å sette det på spissen: Clapton har kanskje større rett til å berope seg blues enn Albert Collins! Jeg tror ikke sosiologi og historie er eneste forklaringen på blues.

Hva med Chicago-bluesen og den elektriske bluesen?

- Little Walter og James Cotton og de komboene måtte tilpasse seg hvit smak. Den elektriske ensemblebluesen i Chicago bygde på swingjazz, på Count Basie, som igjen var tilpasset hvit smak. City blues som det het var slik. Muddy Waters ble aldri city blues. Når Muddy Waters ble tatt ut av bandet og spilte solo, ble han Junior Kimbrough. Kimbrough minte meg om en huleboer fra forhistorisk tid. Han har sittet jammet på den samme grunntonen hele tida. Hele musikken hans er hypnotisk. Den er modal. Han ble aldri utsatt for ragtime!

Gordie sier at musikken til Grady er som soundtracket til å få juling, men det er en subtil form for juling. Tekstene er klassisk storytelling og balladekunst. Gitarspillet er raffinert i alle sine power chords. Av og til spiller han på en dobbelthalset gitar, med en seks-strenger og en tolvstrenger som gir ham nødvendig frihet. Han er opptatt av D-moll-stemmingen hos Skip James og han begynner å forklare essensen i ”Devil Got My Woman” med nierne i bluesskalaen og med den åpne G-stemmingen på banjo, som han også finner i de tradisjonelle italienske strengeensemblenes bryllupsmusikk som han mener har klare innslag av islamsk musikk.

- Og en du må høre på, er Hobart Smith, han spiller blues på banjo, det er blåsvart en-greps slidegitar.

Innenfor NUBLUES er det ikke bare Black Keys som kan kalles The New Loud. Grady er også The New Loud.

Dette intervjuet sto i Øyvind Pharos NuBlues-spalte i BluesNews nr. 47, desember 2006
www.bluesnews.no

Läs mer om Grady