Artikel / Krönika
Waits, en sur gammel man, har levert sitt livs epos
Av Tom Skjeklesæther

Det har hendt at jeg har tenkt på hvordan det ville lyde om noen faktisk blåste i et overflødighetshorn. Selvfølgelig måtte det bli Tom Waits (snart 57) som skulle få æren av å tilfredstille min nyskjerrighet. Hans nye, tredobbelte plate, Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards, er nemlig akkurat det, et overflødighetshorn av en sangsamling, så breddfull at den ikke engang klarer å gi seg etter de annonserte 54 sporene. 30 av sangene er nye, de resterende befinner seg i alt vesentlig grad bare i seriøse Waits-samleres platehyller. Waits og kona Kathleen Brennan har brukt tre år på samle dem sammen, i erketypisk Waits-stil påstår de at noen av sangene er med bare fordi de gikk med på å betale løsepenger for den til en russisk rørlegger.

Rootsy.nu har fått et eksklusivt møte med den, delvis norskættede sangtryllekunstneren, et sted ute på landbygda i Nord-Kalifornia. Utenfor Petaluma, en by med femti tusen innbyggere halvannen times kjøretur nord for San Francisco. En by som er stolte av å ha vært »Verdens eggkurv«, her ble eggruging gjort til en industri en gang ved begynnelsen av forrige århundre.

Det er mere uklart om Petalumas innbyggere er glade eller lei seg for at Petaluma ikke lenger kan smykke seg med tittelen »Verdens Armkrok-brytingshovedstad«. Etter å ha vært avviklet i Petaluma hvert år i 51 år, frem til 2003, tok arrangørene med seg verdens sterkeste armmuskler til Reno Nevada. Det er ikke fritt for at vi holder Waits mistenkt for å ha flyttet til Petaluma nettopp av den grunn at han enkelt og greit kunne observere de innbitte ansiktsuttrykkene som stirret hverandre i senk under disse årlige tildragelsene. Waits kjøpte en gård utenfor Petaluma på begynnelsen av 90-tallet. Der har Waits og Brennan og deres tre barn klart kunststykket å holde kjendispresse, og etter alt å dømme, fanatiske Waits-hoder stangen i de siste femten årene.

Waits har ikke til hensikt å gjøre avvik fra privat-regelen for noen skarve journalister fra Europa. I et oppsett som raskt fører tankene i retning av et mafia-epos av Cohen-brødrene eller Scorcese kjøres vi i en drøy halvtime fra vårt Petaluma-motel ut på det solsvidde Kalifornia-bondelandet av to plateselskapsmedarbeidere som gjør sitt beste for å forebygge et varslet kommunikasjonssammenbrudd..Ikke spør ham om musikk..ikke om film..ikke om familien..

--???

Til slutt befinner vi oss på Valley Ford Road, som svinger seg gjennom et landskap som åpenbart har vært benyttet i mang en heroisk Hollywood-produksjon. Vi stopper foran et vindskeivt vertshus som bærer navnet Little Amsterdam og som på taket skilter med at østers er husets spesialitet.

Det faktum at etablissementet også klart og tydelig er til salgs, gjør at vi ikke føler oss alt for fristet til å teste havets delikatesser. Spesielt ikke siden dagen fortsatt er ung og arbeidet på ingen måte er unnagjort.
Til håndtlangernes åpenbare uro, er ikke Waits å se. Mange års erfaring med publisisters og plateseskapsansattes adferd får en liten alarmbjelle til å ringe. Dette går ikke helt etter planen. Etter en avledningsmanøvre til et nærliggende landhandleri for bunkring av sandwicher og alt annet vi måtte ønske oss (--Bare ta for dere, vi betaler..) er vi tilbake til Little Amsterdam tre minutter før Waits i ikke spesielt høye person triller opp i en splitter ny SUV. Han virker avmålt, men hilser. Under armen bærer han en lektorkoffert som har sett bedre dager. Breddfull av noe som later til å være notatbøker, og gamle paperbacks. Flere av dem er på rømmen og Waits må ned på gulvet for å samle dem inn.

Waits henvender seg til hollenderen som driver Little Amsterdam, som etter en konflikt med myndighetene altså har bestemt seg for å selge. Han ønsker seg Waits som kjøper og det er klart at Waits allerede er husvarm. Det henger flere bilder at Waits, avbildet sammen med eieren og hans ansatte på det nedslitte stedets vegger.

Jeg følger etter Waits ut i bakgården, som er lagringsplass for et utvalg utrangerte hvitevarer og andre broken things. Det er nesten som en scendecorist skulle ha tilbrakt timer med å skape det riktige miljøet. Vi setter oss på hver vår side av et sprukket respatex-bord og Waits legger det ene beinet over det andre, slår armene i kors og begynner å vugge frem og tilbake. Han skuler stygt og følelsen av at vi har noe uoppgjort blir påtagelig.

»We need to go to Tennessee to pick up some fireworks, and someone owes me money in Kentucky«, sa Waits i en kommentar til hvorfor han plutselig la ut på veien for en kort USA-turné i august.
Blikket til Waits gjør at jeg føler et nært slektskap med noen i Kentucky.

Planen (fra plateselskapets og undertegnedes side) er at jeg skal tape vår passiar for senere bruk på radio.

Det faller ikke i god jord.

--Det bare ender opp på internett. Dette må vi snakke nærmere om etterpå.

--Eh, vel. Det forholder seg slik at plateselskapet ditt organiserte dette på denne måten nettopp fordi jeg jobber både for radio og avis.

Waits trekker på skuldrene og lar meg forstå at noen, denne gangen ikke i Kentucky, kan se frem til noen ubehagelige spørsmål.

--Well, la oss ha en konversasjon..but don´t bore me..ikke kjed meg.

Jeg kaster flakkende blikk over mine fire tettskrevne ark med spørsmål. Resultatet av de mest nitide forberedelsene jeg noensinne har gjort til et intervju, inkludert konsentrert lesing av en Waits-biografi og en Waits-intervjusamling. Jeg føler meg som deltaker i TV-spørreleken Deal or no Deal, millionspørsmålet befinner seg i en av koffertene, i mange av de andre ligger det spørsmål som er umiddelbare showstoppere.

--Den nye platen din fremstår som en velregissert lytteropplevelse, på tross av at den er vitterlig inneholder sanger som i innspillingstid strekker seg over nesten tyve år. Hvordan har det seg?

--Jeg er glad for at du oppfatter den slik. Det var også vår hensikt.

Waits føler ikke for å utdype det faktum at »Orphans«, med sin oddysey gjennom alle tenkelige og utenkelige sjangere av den amerikanske sangtradisjonen, allikevel etterlater lytteren med en opplevelse som er fjern fra den man gjerne sitter igjen med etter å hørt på en artists samleplate. (Det finnes to regulære Waits-samlinger på markedet, en fra Asylum-elektra-perioden og en fra gjennombrudds-perioden på Island Records).
»Orphans« er etter undertegnedes oppfatning Waits mest fullendte utgivelse.

De tre platene er delt inn etter tre tilnærmet forståelige kriterier; »Brawlers« inneholder Waits i full og voldsom utfoldelse. Som en blanding av bartender, utkaster og oppvaskhjelp på et roadhouse utenfor bygrensen, han synger til og med rock-a-billy i åpningssangen »Lie to me«. Det er boogie, rå blues og juke joint tramping i det klokka ubønnhørlig tikker mot stengetid. En av de nye sangene, »Low Down« er rett og slett rå garasjerock med Toms sønn, Casey (som Tom egentlig ville kalle Senator!) på trommer og San Francisco white trash blues størrelsen Ron Hacker på gitar.

»Bawlers« er Waits som balladesanger, utsøkt melodiøs som f.eks. på de to countrysangene »Long Way Home« og »Tell it to me«. Sanger som understreker den siden som mange elsker musikken hans for, nedstrippet og rørende.

»Bastards« inneholder sanger fra Waits verksted. Der han skrur sammen deler som aldri var ment for hverandre, der vinkelskjærere og skrustikker er like naturlige redskaper som saksofoner og kontrabasser er i balladeverdenen.

Her covrer Waits Ramones og eksentrikeren Daniel Johnson.

--Du har en ganske uvanlig CV når det kommer til hvilke artister du har valgt å delta på hyllestplater til. Ved siden av Ramones og Johnson har du stilt opp for De Syv Dverger (fra Hal Wilners Disney-samling), Skip Spence, Kurt Weill og Kinky Friedman. Du har gjestet på plater med Ramblin´ Jack Elliott og John Hammond jr. Ingen av dem er egnet til å bringe navnet ditt ut i mainstreamen?

--So what?

Etter å ha blitt lekset opp av Waits for at intervjuet mer er å betrakte som en skoletime enn den Store Samtalen, trekker jeg i panikk opp en action-dokke av Kinky Friedman fra veska. Jeg har nettopp vært i Texas der Friedman driver kampanje for å bli valgt til statens neste guvernør. For å skaffe penger har Kinky & co laget en dukke som fyrer av et utvalg av låtskriveren/ forfatterens oppsiktsvekkende spissformuleringer.
Waits glemmer for en stakket stund at han skal være en grumpy old man (eget utsagn).

--Typisk Kinky å gjøre seg vakrere enn han er i virkelligheten. Jeg har kjent Kinky i mange år. Vi startet omtrent samtidig i denne bransjen. Vi har til og med sittet i fengsel sammen.

Kinky og Toms felles erfaring som gitterristere kan meget vel ha vært bakgrunnen for Toms skuespillerinnsats i Jim Jarmush Down By Law, kanskje Waits mest helstøpte innsats på filmlerretet.

Jeg griper begjærlig det, nå, uventede tilløpet til temperaturøkning og legger inn Norges-perspektivet.

--Du har både »Ompa Til du Dør« med norske Kaizers Orchestra og Leonard Cohens »I´m Your Man« på lista de over dine ti favorittplater. Begge disse er blant de mest solgte platene i Norge noensinne. Dine egne plater går rutinemessig høyt på VG-lista. Finnes det noen hemmelig forbindelse mellom deg og Norge?

--Mora mi var fra Norge.

Tom er sønn av Alma & Frank Waits, som begge var lærere i Pomona utenfor Los Angeles da deres eneste sønn ble født 9. desember 1949. Tom har to søstre og han har sansynligvis arvet sine musikalske talenter fra faren, som var gitarist.
Da heller ikke forsøket på å trigge Waits følelser for gamlelandet fører til at Waits blir mer taletrengt, innser vi at det meste av det vi hadde tenkt å spørre mannen om, faller utenfor hans dagsaktuelle interesser.

Hva med politikk? Der burde det ligge potensiale til å få sendt dette miserable forsøket på et intervju over til det hinsidige en gang for alle. På det forrige albumet var det en velformulert protest mot Irak-krigen. Den kanskje sterkeste sangen på hele Orphans er »Road To Peace« der Waits forteller historien om Abdel Madi Shabneh, en 18-årig palestiner som sprengte seg selv og sytten andre til småbiter på en buss i Jerusalem. Der sitterer Waits Nixons gamle sikkerhetsrådgiver, Henry Kissinger, som har sagt følgende; »Vi (USA) har ingen venner, bare forretningsforbindelser«.

I teksten klarer Waits å fortelle historien, på hjerteskjærende vis, slik at man oppfatter alle ofrene, inkludert gjerningsmannen, i denne tragedien.

--Det er riktig at »Road to Peace« fremstår som en slags journalistikk, den er i prinsipp løftet ordrett fra en nyhetsartikkel i New York Times. Denne avisa kunne jeg bare ikke kaste fra meg slik vi vanligvis gjør. Beskrivelsen av det Abdel foretok seg tidligere den dagen han utførte denne fanatiske gjerning traff meg mitt i hjertet. At han f.eks. studerte flittig, som om han skulle ha en fremtid.

På slutten av sangen stiller Waits det betimelige spørsmålet om Gud selv har kjørt seg bort, på veien mot fred.

Etter en time, som føles som fem, reiser vi oss fra bordet i bakgården. Uten at vårt mellomværende på noen måte synes å være gjort opp.

Tilbake hos innehaveren av Little Amsterdam og de to plateselskapsrepresentantene tar jeg sjelvende i mot en kald cola. Da den franske journalisten som kommer etter meg spør, på inspektør Clouseau-engelsk om hvordan det gikk, piper det »brrra!« ut av munnviken min. Etter et kvarter er han tilbake igjen, rød i trynet.

Så langt for hvite løgner.