Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Osborne, Anders
Coming Down
(MC Records)

For en musiker er det kanskje ikke så langt fra Uddevalla og Gotland der Anders Osborne opprinnelig kommer fra, til New Orleans, hvor han har bodd siden 1990. Musikere har alltid utvekslet ideer og reist og mottatt påvirkninger, i dag er det kanskje bare å laste ned og absorbere og studere andres innspillinger. Jeg tror likevel at New Orleans-musikken dreier seg så mye om kultur og mentalitet at man må lære musikken i de fysiske omgivelsene. Da Anders Osborne utga sitt første soloalbum på Sony i 1995, hørtes han ut som en som hadde assimilert creol-musikken og kunne gått rett inn i The Neville Brothers. Når han nå er ute på MC Records, etter en serie album på Shanachie i mellomtiden, låter han ikke så funky. Det er mer folk over ham nå og albumet går litt i to forskjellige retninger.

Det er i hovedsak et lavmælt, bekjennende singer-songwriter-musikk med sparsom instrumentering (bl.a. med David Lindley-perkusjonisten Wally Ingram), og der låtene kommer krypende under huden på deg litt etter litt, men ikke helt. Osbornes tekster og sangstil viser en mann som har vært høyt opp og langt nede, som angrer og lengter og vil bli forløst. Tittelsporet handler om dette og er en ganske tung åpning med dvelende gitar/ piano-intro uten at noe særlig skjer, og så kommer Osbornes scatpregete sang i skjæringen mellom folk, jazz og R&B, med andre ord der hvor Van Morrison er den ubestridte kongen. Nærværet av Van Morrisons ånd er ikke så sterkt på resten av albumet, men han fornemmes.

Men så er det noen låter hvor New Orleans er til stede. De sitter umiddelbart. »Back On Dumaine« har en klassisk New Orleans-karnevalsrytme, der magien først og fremst skyldes den tidligere Dirty Dozen Brass Band-musikeren Kirk Joseph, som eksellerer med sin sousaphone-tuba. Han er også med på albumets desiderte høydepunkt, »Oh Katrina«, som er formet som en klassisk blueslåt om en troløs og grusom kvinne som i det øyeblikket hun får navnet Katrina blir til en personifisering av orkanen. Den tredje New Orleans-sangen er en sorgløs slentrende sak om å nyte livet i The Crescent City på late søndager, i den grad New Orleans kan bli sorgløs igjen.

Det er de tre New Orleans-låtene som sitter sterkest i minnet. De andre låtene har fine detaljer og stemninger, og innimellom spiller Osborne akustisk bluesgitar som en fryd, men det er mye som blir stillestående, post-traumatisk og sutrete, til tross for et tett og ledig lite kombo hele veien igjennom, med Osborne på gitar, og et komp med Giordie Sampson på piano og Ethan Pilzer på bass, og et annet med John gros, piano/orgel og Eric Bolivar på trommer utenom Kirk Joseph og Wally Ingram.

/Øyvind Pharo


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.