Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Bramhall, Doyle
Is It News
(Yep Roc)

En eller annen gang under Cruise Café-perioden på Aker Brygge på 80-90-tallet, fikk jeg oppleve den legendariske Texas-trommeslageren, låtskriveren og R&B-sangeren Doyle Bramhall. Jeg kan ikke huske om det var med eget band i forbindelse med at han hadde gitt ut sitt flotte debutalbum »Bird Nest On The Ground« (Antone's 1994), eller om det var som trommeslager for Marcia Ball (han spiller på hennes »Hot Tamale«, Rounder, 1985). Jeg husker bare at sangen hans slo knockout på alle, samtidig som han var et helt soultrain av et lokomotiv bak trommene. Pulserende og hardtslående.

Bramhall var doldisen som stadig ble referert til i artikler om 80-tallets bluesbølge i Texas. Dan Fortes publiserte en artikkelserie i Musician om røttene til de hvite Antone's-musikerne i Stevie Ray Vaughans Double Trouble og The Fabulous Thunderbirds. Mange spor førte tilbake til garasjebandene og Texas-punken på 60-tallet. Toneangivende Austin-musikere kom enten fra Lubbock, som Angela Strehli, John Reed og Joe Ely, eller fra Dallas, Fort Worth, som Jimmie og Stevie Ray Vaughan, Mike Buck, Denny Freeman, Lou Ann Barton og Doyle Bramhall.

Rytmisk var det Bramhalls trommer som ga den nye varianten av Texas-R&B et helt eget gyngende backbeat. Ikke som i Chicago-blues-shuffle, men noe som var inspirert av den gospelbaserte svarte vokal-rock'n'rollen fra King Records i Cincinatti, Ohio. Eksemplifisert ved grupper som The Five Royales og Hank Ballard & The Midnighters, som oppfant »The Twist« før Chubby Checker brakte den ut i verden. Den hvite monstergitaristen Lonnie Macks gospel-rock'n'roll på Kings underselskap Fraternity ble bindeleddet til T-Birds' og Stevie Ray Vaughans roadhouse rock og rockin' rhythm & blues.

Bramhall skulle komme til å spille en nøkkelrolle i den store Texas-bølgen som oppsto i Austin rundt Vaughan-brødrene. Han er blitt kalt Sørstatenes beste trommeslager og spilte i begge bandene som Vaughan-brødrene hadde tidlig karrieren. Først sammen med Jimmie i garasjebandet The Chessmen, og i The Storm som åpnet for Jimi Hendrix i Dallas i 1968, for senere å starte The Nightcrawlers sammen med lillebror Stevie.

Da Stevie ble superstjerne med Double Trouble var det Bramhall som hadde skrevet flere av de mest markante originallåtene: »Change It«, »Lookin' Out The Window«, »The House Is Rockin'«. Da Jimmie og Stevie slapp »Family Style« i 1990 var tre låter signert Bramhall, mens han på flere av låtene spilte trommer. Bramhall var Stevie Ray Vaughans sangerforbilde, men det som var tydelig for publikum som hørte ham på Cruise var at han sang så mye bedre enn sin berømte elev. Det var noe Ray Charles-aktig over Bramhalls vokal.

Etter at Stevie Ray omkom i 1990 mistet bluesscenen i Austin sin mest sentrale figur, og miljøet gikk litt under jorda. Doyle Bramhall-navnet ble for de fleste musikkinteresserte først og fremst forbundet med sønnen, Doyle II, et superbegavet gitarist og sanger med flere betydelige bluesfunk-utgivelser. Pappa Doyle, Big D, fortsatte i kulissene, produserte og skrev låter. Endelig på 2000-tallet dukker Doyle Bramhall opp som soloartist på kvalitets-americanaselskapet Yep Roc med det kritikerroste albumet »Fitchburg Street«, som består av soul/R&B-coverlåter som Bramhall har sunget gjennom hele sin karriere.

Men det er i først nå, høsten 2007, at albumet hans fans har ventet på har landet. Og her gjør han bare egne låter. På »Is It News« er det tolv i alt, en av dem, »Cryin'«, er skrevet sammen med Mike Napolitano og spilt inn i hans studio i New Orleans noen måneder etter Katrina-katastrofen. En smertelig vakker sang om tapt kjærlighet ikledd uforlignelig Louisiana-balladestil. Det er i det hele tatt mye Louisiana-soul på denne Texas-platen. Noe som blir understreket ved at Bramhall har fått med seg swamp-rockeren C.C. Adcock som medprodusent.

Men selv om dette er bluesbasert musikk, og Bramhalls røtter skinner tydelig igjennom på alle spor, så er det svært langt fra et A4-bluesalbum. Vi snakker om ti sanger og to instrumentallåter. Alle sporene har sin egenart og små eksperimentelle og uventede detaljer. Bramhall vil på ingen måte sammenligne seg med The Beatles, men han har hatt en slags ambisjon om å leve opp til måten de laget sine album på; med en kombinasjon av sangbarhet og eksperimentering. Det er en indre forbindelse mellom dette albumet og arrangementene på de mest bluesbaserte sangene på Beatles-utgivelsene »The White Album« og »Abbey Road«.

Og det passer vel, for musikken i 2007 har stått i et slags nypsykedelisk tegn. Da kan vi legge til at Bramhall har noe av den samme stemningen som den psykedeliske bluesen på de tidlige platene til en annen Dallas-musiker, Steve Miller. Hans album »Sailor« fra 1968 er også klangbunn for Bramhall.

Men nok om det. Plata låter moderne og rotekte på en og samme tid. Han har med seg sine faste musikere; gitarist Mike Keller og keyboardist Billy Etheridge, i tillegg til bassist Scott Nelson. Samtidig har han elitelaget av Texas’ gitarister, foruten C.C. Adcock. Det serveres lysende gjestespill av Doyle II, Jimmie Vaughan og Denny Freeman.

Et kreativt instrumentalinnslag er «Chateau Strut», et glansnummer fra Bramhalls tid med Stevie Ray Vaughan i Nightcrawlers. Her med Mike Keller i blasert George Benson-preget souljazz-modus, med nattklubbstøy i og slepen pianoblues i kompet. Et ordentlig soundscape. Gitaristene overgår seg selv i låt etter låt, mens Bramhall synger seg rett inn i hjertene. En vakker minnesang for Stevie Ray er med (»That Day«), mens Denny Freemans innsats på »Big D« og »Ooh Wee Baby« byr på albumets mest grensesprengende blues- og rock'n'roll-spill.

Tidigare publicerat av ABC Nyheter

/Øyvind Pharo


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.