Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Kvitnes, Henning
Stemmer i gresset
(Scandicana/Bonnier Amigo)

Åpent brev til Henning Kvitnes:

Kjære Henning, du sier du skal gi deg. - Nå gir jeg ut denne skiva, og så setter jeg en strek, sier du til Aftenposten. Dette har jeg meninger om, og kokt ned til én setning, blir det denne: »Ikke gjør det!« Med utropstegn...

For det er riktig som det står i presseskrivet som ledsager »Stemmer i gresset« at du har gitt ut din beste plate. Det er sjelden, men ikke enestående at artister gjør det så sent i karrieren. Nick Lowe er et ferskt eksempel som renner meg i hu. Hans forrige plate, »The Convincer«, ble hans foreløpige toppnotering da den kom i 2001. Det er likevel uvanlig at det skjer. At akkurat du skulle klare det, overrasker meg likevel egentlig ikke. Formkurven har pekt stødig oppover på de siste platene dine, og denne gangen har du truffet midt i blinken.

Tilbake til intervjuet med Aftenposten et øyeblikk: - For første gang kan jeg ærlig si at jeg ikke vet om det blir noen ny plate. Jeg har alltid ønsket meg muligheten til å ta meg en pause, men jeg har ikke hatt mulighet til det tidligere. Nå har jeg det. Det går bra, jeg har fått økonomisk frihet til å gjøre det, og jeg vil gjerne gi meg før jeg må stille opp i Se og Hør og si at jeg er bitter, blakk og innesluttet, sier du.

Jeg unner deg pausen. Jeg synes det er hyggelig at en så begavet artist og låtskriver som deg skal kunne få sin belønning. Det er ingen enkel levevei du har valgt - om det da ikke er leveveien som har valgt deg? Hva nå svaret er, har du fortjent både pausen og pengene som gjør deg i stand til å ta den. For øvrig vil ikke jeg heller se deg stå frem bitter, blakk og innesluttet i Se og Hør. Jeg jobber til og med der, men lover at jeg ikke skal be om noe intervju, hverken nå eller senere. Morsomt nok harselerer du med bladet i den nye sangen »Sommærtider«, men det trenger jeg ikke kommentere ytterligere.

Men »Stemmer i gresset«, Henning. For en plate! Du har til de grader funnet låtsmeden i deg. Det er noe stadig mer uanstrengt over platene dine. Det virker som de alltid iørefallende melodiene finner deg lett som bare det, kanskje at du først nå virkelig har lært kunsten å plukke dem ned fra opphavsstedet. Jeg tror du har strevd mer før. Jeg synes det løsnet for alvor på »Bare vente litt på sjelen« som du ga ut i 2004, og at det låt enda mer »lettvint« på »Ut av veggen« fra i fjor vinter. Jeg oppfatter vel »Stemmer i gresset« som en fullbyrdelse av noe som ble påbegynt da, og sett i det lyset er det kanskje riktig å sette et punktum.

Jeg trenger jo ikke fortelle deg det, men alle andre som leser dette må vite at åpningslåta »Sånne som oss« er en genistrek. Det er kanskje ikke din genistrek, den er jo skrevet av din danske artistkompis Poul Krebs, men det er jaggu litt av en start på en plate. Refrenget »Sånne som oss, vi har bruk for en kjæreste, og den kjæresten hadde jeg tenkt, skulle være deg« er så enkelt at det er en gru, samtidig som det er noen ordentlig gode tekstlinjer. Hvorfor si det vanskelig når du kan si det enkelt?

Det siste er noe du kanskje har grunnet litt over? Med enkle, ujålete ord, skildrer du livene til både deg selv og mange andre, en tilværelse som kanskje kan være vanskelig, men som er almengyldig og, i dine sanger, som oftest fylt av håp og mening og noe å glede seg over. Om det er en kaffekopp, om det er gode venner, om det er følelsen av å være elsket eller å elske, om det er stort eller lite, klarer du å gjøre deg forstått. Erkjennelsen av mangler, av en sviktende evne til å kommunisere - som i »Akkurat sånn det er« - er for eksempel noe mange vil kjenne seg igjen i.

To sanger på »Stemmer i gresset« bærer preg av å være selvbiografiske, Henning. »Roadkill (Mat for kråker)« er utvilsomt selvbiografisk der du snakker om å ha blitt kalt »fattigmanns-Bruce«. Nå synes jeg aldri du har vært det, men det er en lettvint merkelapp som nok har dukket opp noen ganger, forhåpentlig ikke alltid så vondt ment, men dumt. Du har da også reist deg fra den og ting som garantert er verre, og du er her ennå. Den andre sangen jeg sikter til er »Livets glade gutter«, og her virker det som du ikke bare kikker i bakspeilet, men også ser inn i krystallkula og øyner en Henning Kvitnes 15-20 år fra nå som du er litt redd for. Som 49-åring har du levd og lært, og skal vi tolke sangens innhold som selvbiografisk, har du vært på kanten til både det ene og det andre. Du har drukket for mye og tatt konsekvensen av det. Du har druknet i applaus til du nesten har trodd på skrytet og glemt hvem du er, men tatt konsekvensen av det også. Eller bare strammet deg opp...

Likevel synes det som du stadig lever med tvilen, og er engstelig for å sitte gammel, venneløs og patetisk om noen år - og kanskje på toppen av det hele sutre over tilværelsen i Se og Hør. Jeg kjenner deg ikke personlig, Henning, men jeg tror ikke du skal engste deg for mye. For meg har du alltid virket som en trivelig og jordnær fyr, og jeg tror det skal mye til at du endrer deg. Du har levd for lenge til at det vil skje, høstet for mange erfaringer.

Det aner meg også at du har et nettverk som vil passe på, og du har iallfall et band - Gutta på gølvet som de heter nå - som kler deg og sangene dine som hånd i hanske. Freddy Holm, Terje Støldal og Magnus Buer Hansen er jo strålende folk, og med ekstra drahjelp fra Jon Terje Rovedal, Geir Sundstøl, Hilde Heltberg og flere, er du i stand til å lage fantastiske plater. »Stemmer i gresset« gjør meg glad, og gir meg tro på at den enkle, klassiske låtskriverkunsten som jeg kjenner igjen fra både dine egne gamle plater, og fra Bruce Springsteen og Erik Bye, Ulf Lundell, Evert Taube og en hel haug andre, fremdeles er relevant. Det står meg fjernt å kritisere andre og nyere musikkgenre i denne konteksten, men det er deilig å høre at det så til de grader er rom for den tradisjonen du er en del av.

Så når du er ferdig med å turnere, når denne platen har solgt fra seg, ta for all del en pause. Som nevnt har du fortjent litt ro og hvile, å ta et avbrekk og kanskje gjøre helt andre ting. Du er jo dessuten ennå forholdsvis ung. Må jeg få minne om at Springsteen er 58 og Bob Dylan 66 og at begge er langt mer relevante i dag enn man kanskje hadde kunnet tro? Legg ut med båten din og nyt livet og friheten, og jeg er ganske sikker på at sangene fremdeles vil komme til deg. Du trenger ikke gjøre så mye med dem på noen år, men jeg regner med at vi får høre fra deg igjen - før snarere enn siden. »Det er jo sånn det er...«

I all vennskapelighet,

/Erik Valebrokk


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.