Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Wagoner, Porter
Wagonmaster
(Anti)

På rootsy´s forum går diskusjonene hele tiden om forskjellige sjangeres, og til og med enkeltartisters kanon. Perspektivet blir uungåelig at den beste musikken allerede er laget. Så hvordan dealer vi med det når det dukker opp en lys levende klassiker midt i blandt oss, her og nå? Det er nemlig det som er i ferd med å skje, Porter Wagoners nye plate, »Wagonmaster«, ute i Skandinavia i går, i USA i dag, er en countryklassiker. Intet mindre.

Vi har sett flere eksempler på denne typen på-tampen-av-karrieren løft de siste 10-15 årene. Mest markant var selvsagt Rick Rubins Lazarus-innsats for Johnny Cash, men vi husker også Jack Whites push for Loretta Lynn og Joe Henrys tilsvarende for Solomon Burke. Alle smarte og effektive produksjonsgrep for å bringe disse gigantene i amerikansk populærkultur til nye generasjoner.

Marty Stuarts æresoppdrag for countryveteranen Porter Wagoner er i mine ører den mest vellykkede av dem alle sammen. Forklaringene er sikkert flere, men jeg innbiller meg at det mest sentrale er det faktum at Stuart og hans band, The Fabulous Superlatives, er inne i en formtopp som countrymusikken neppe har sett maken til, og at Wagoner, som den countryreven han er, forstår å utnytte dette til fulle. Wagoner og Stuarts team møtes på et felles spilleplan på en måte som resulterer i ren countrymagi. Tidløst og samtidig friskt som en soloppgang over Ozark-fjellene.

Det åpner med »Wagonmaster #1«, skrevet av Stuart, en sprakende introduksjon der Stuart og den uforlignelige gitaristen Kenny Vaughan, samt felespilleren Stuart Duncan, jekker opp forventningene med utropet »the wagonmaster´s comin´, the wagonmaster´s comin´..«

Derfra går det slag i slag med weepere, shuffles, bluegrassraketter, historiefortellinger av edleste merke og ender til slutt på det hemmelige bonuskuttet (17) der Porter og Marty prater om da Porter så Hank Williams debutopptreden på Grand Ole Opry i Nashville, inkludert resitasjon av Luke the Drifters »Men with Broken Hearts« og felles avspilling av »(I heard that) Lonesome Whistle blow«. En seanse alene verdt innramming.

Men før vi kommer så langt, har vi vært på en omfattende reise, først og fremst bygget på gamle og nye Porter-originaler. Vi forstår hvilket terreng vi beveger oss inn i allerede da Porter tar over mikrofonen fra Marty tett etter »Wagonmaster #1«. »Be a little Quieter« leveres med en shuffle-groove som kan holde danserne på Broken Spoke gående natten lang.

Historien om »Albert Erving«, en bygdeoriginal som Porter traff i barndommen i Ozark-fjellene, trekker trådene tilbake til den sosiale virkeligheten som countrymusikken i stor grad kom ut av på 1920-30-tallet.

Vi får også »My many hurried Southern Trips«, skrevet av Porter og hans mest kjente protegé, Dolly Parton og nye »Eleven Cent Cotton«, skrevet av Porter og Marty.

Mye oppmerksomhet kommer også til å bli viet til »Committed to Parkview«, skrevet av Johnny Cash, om et mentalsykehus som har hatt både Johnny og Porter som »gjester«.

Tvers igjennom er musikken marinert i rikelige doser pedal steel gitar (Fred Newell, Mike Johnson) og fele (Duncan), slik orntli´ countrymusikk skal være.

Som Porter sa til meg da jeg snakket med ham på telefon i mai, »I don´t do pop«.

»Wagonmaster« er plata for alle som faktisk liker country, ikke bare lett-produkt-utgavene med kunstige søtningsstoffer.

/Tom Skjeklesæther


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.