Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Kaukonen, Jorma
Stars In My Crown
(Red House Records)

At Jorma Kaukonen behersker absolutt hele skalaen må nå anses å være endelig bevist! Ikke for det, mange vil nok allerede mene at han har bevist det for lenge siden – ikke dessto mindre har han med »Stars in my crown« dokumentert en enda større bredde enn tidligere, både med hensyn til sjangervalg, og ikke minst som låtskriver.

Mange vil nok først og fremst kjenne Kaukonen fra det ikke helt ukjente bandet han var med på å starte på midten av 1960-tallet, »Jefferson Airplane«. Få ville nok trodd, mens man lyttet på bandets mest psykedeliske acid-rock, at den strålende gitaristen, født i Washington, men av finsk-amerikansk avstamning, hadde hentet sin viktigste inspirasjon fra langt mer jordnære stilarter, som blues, bluegrass og folk. Selv om oppfølger-bandet »Hot Tuna« avslørte mer av denne arven, hardnet også dette bandet til etter hvert. Men kjærligheten til de opprinnelige stilartene har ligget der hele tiden.

I så måte kan jeg bare misunne de av leserne som ikke ennå har hørt platen »Blue Country Heart« (2002), der nettopp disse inspirasjonskildene avsløres i en virtuos svir av akustisk vellyd, i tett samarbeid med krem-laget Sam Bush (mandolin), Béla Fleck (banjo), Jerry Douglas (dobro) og Byron House (stand-up bass). Her utforskes arven fra Jimmie Rodgers, Delmore Brothers, Jimmie Davis m.fl., og kles opp i herlig strengegnissende bluegrass-pryd. Så hvorfor misunne? Jo – fordi dere har den unike sjansen til å høre dette mesterverket for aller første gang, i motsetning til meg, som må nøye meg med gang nummer hundre.

Men så tilbake til saken – »Stars in my crown« – helt åpenbart et nytt mesterverk, dog malt med en sjangermessig bredere palett enn den forrige, og denne gangen i en svært vellykket fusjon mellom Kaukonens egne låter og et utsøkt utvalg av cover-låter, fra Lightning Hopkins til Johnny Cash, fra reggae til gospel. Kompet inkluderer denne gang også både barnekor, klarinett og strykere, helt ned til de aller enkleste arrangementer.

I motsetning til Steve Earle’s fine versjon av »By the rivers of Babylon«, kjører Kaukonen her reggae-sporet helt ut, men med sin egen akustiske Gibson som det bærende element, men med herlig mandolinsk krydder. Blant en lang rekke høydepunkter står artistens egne låter seg overbevisende godt. Dette gjelder ikke minst »Late breaking news«, med humoristisk skråblikk på eksistensens videverdigheter: »I’m the CEO of that business in my head/a puppet master pulling all the strings here I’m lying in my bed« – sangen er forøvrig herlig krydret med Jim Hoke’s saksofon. Bassisten Byron House’s låt: »No demon« er et annet av høydepunktene som understreker platens gjentatte fokus på de evige spørsmål som har vært med i Jorma Kaukonens kanon gjennom hele livet – han forteller også i liner notes om samarbeidet med Janis Joplin, som resulterte i starten på solokarrieren, med håndskrevne plakater: »Jerry Kaukonen – Blues, Rags & Spirituals«. Dette fokuset er fortsatt tydelig. Dommedagstyngede »The man comes around« av Johnny Cash leveres forøvrig i et helt eksellent arrangement, og bluegrass-gospelen »Will there be any stars in my crown« fra slutten av 1800-tallet er et mulig høydepunkt på en plate full av høydepunkter. Absolutt alle låtene på låtene kunne vært nevnt for særegne detaljer og verdifulle bidrag ift den imponerende helheten.

En referanse for de som ikke kjenner Kaukonen fra før: For de som, i likhet med meg, har hatt stor glede av det akustiske samarbeidet mellom Jerry Garcia og David Grisman, vil denne platen garantert være en sikker vinner. Den lange og vakre gitarsoloen på Lightning Hopkins’ »Come back, baby« kan være et godt eksempel på dette slektskapet.

Få vil nok bestride at Kaukonen er en langt større gitarist enn vokalist, det gjelder også på denne platen. Likevel står hans musikalske, swingende, varme og følsomme stemme meget godt til stoffet. Varme og følsomme er imidlertid også ord som passer godt på platens rene instrumentalnummer, ikke minst Jorma’s egne »Living in the moment« og den fullkomment vemodig vakre »A life well lived« – en instrumental så rik og følsom at man helt glemmer at vokalen mangler. Det er ikke tvil om at artisten, som fyller 67 i år, er i ferd med å oppsummere nettopp et godt levd liv. Og inntrykket av platen matcher sluttkommentaren på hans liner notes: »Who would have thought that life would be this good?«

Dersom du så fortsatt ikke har lyst til å sjekke ut platen, anser jeg denne anmeldelsen som totalt mislykket!

/Johnny Borgan


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.