Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Ulmer, James Blood
Birthright
(Hyena)

»Birthright« er den siste utgivelsen i James Blood Ulmers oppsiktsvekkende og kritikerroste trilogi av Vernon Reid-produserte (gitaristen fra Living Color) album. I motsetning til forgjengerne »Memphis Blood:The Sun Sessions« og »No Escape From the Blues: The Electric Lady Sessions«, er dette en soloplate, og den mest personlige og originale av alle.

James Blood Ulmer er mannen som var gitarist med Ornette Coleman og startet en solokarriere basert på funk og Colemans harmolodiske frijazz. I en alder av noen og seksti er Ulmer nå blitt en eksponent for en slags friform blues en nu-blues som nærmer seg mer og mer et forenklet uttrykk forankret i den country blues og gospel som han vokste opp med i North Carolina.

Med trilogien som nå er fullført er James Blood Ulmer nå blitt et navn som forbindes mer med blues enn jazz. Kritiker- og leseravstemninger fra Downbeat til Rolling Stone peker ham ut som en bluesfornyer på linje med Junior Kimbrough og Otis Taylor. Til dels spiller han hypnotisk tranceblues og til dels er han en folkblues-utøver med tekster som bryter med de tradisjonelle rimstrukturene og bluesmetaforene. Ulmers tekster er fortellende.

Han bruker bluesen til å bekjempe sine indre demoner å bekjempe. Disse demonene skyldes blant annet erindringene av den brutale rasismen han erfarte i 40- og 50-tallets sørstater. Albumet er med andre ord et uhyre intenst selvbiografisk musikalsk dokument. Av de ti egenkomponerte låtene på albumet, handler mange om spenningen mellom gudfryktig gospel og det som hans strenge mor kalte djevelens musikk, bluesen. Åpningssporet »Take My Music Back To The Church« er en slik sang. Og hele veien er gitaren med i sin blendende, dirrende, improviserende frie blues. Som en ekstatisk gospelpredikant, eller en bluesmann som også er predikant, en Son House eller Rev. Gary Davis, eller en Robert Johnson som fryktet helvetes straff.

Ulmer tar sitt igjen i djevelutdrivelse i låter som »The Evil One« og »The Devil’s Got To Burn«, og han synger nesten som en Johnny Cash i den folk-inspirerte beretningen om bestefaren som ikke ville underkaste seg hvite, og heller tjente til sitt opphold som gambler. »Geechie Joe« var bestefarens navn. En sang om frihet. Og Ulmer legger inn et par vidunderlige abstrakte gitarinstrumentaler, helt avantgardistiske i uttrykket, men likevel forankret i den virtuose gitarplukkende stilen som er blitt kalt Piedmont Style, utviklet av legender som Blind Boy Fuller, Blind Blake og Blind Willie McTell i et område av det amerikanske sør hvor Ulmer kommer fra.

Og flott er det også at låtene på albumet som ikke er hans egne, er nytolkninger av bluesmilepæler som »I Ain’t Superstitious« og »Sittin’ On Top Of The World«. Men bruk ikke albumet som bakgrunnsmusikk. Stemmen hans er ikke innsmigrende, og hører du ikke etter kan han bli slitsom. Men lytter du garanterer jeg totalopplevelse. Sånn er det med countryblues.

/Øyvind Pharo


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.