Recension
Rush, Bobby
Folk Funk
(Ruf)

Bobby Rush
FolkFunk
Deep Rush/Ruf

De som fikk med seg Martin Scorseses dokumentarfilmer i forbindelse med Year of the Blues, vil huske reportasjen om The King of the Chitlin´ Circuit, Bobby Rush. Denne låtskriveren, munnspilleren, sangeren og entertaineren som har vært på veien siden 1950-tallet, er kjent for sin humor rundt sex og penger, ikke ulikt hans kollega Andre Williams, som også har begynt å få et hvitt publikum.

»FolkFunk« er betegnelsen Rush selv bruker om musikken sin, en modernisert hybrid av Chicago-blues á la tekstene til Willie Dixon framført av Muddy Waters, Little Walter og Howlin Wolf og preaching sørstatssoul i tradisjonen fra Latimore, Z.Z. Hill og Johnnie Taylor.

Hans store hit - en milepæl og standard i moderne soulblues - er »Chicken Heads«, som han spilte inn i Chicago i 1966. James Cotton, Buddy Guy og Mighty Joe Young er blant de som har gjort strålende versjoner av låta. Grunnarkitekturen i låta er en New Orleans-rytme som har mye til felles med de klassiske Lee Dorsey-sangene, og den har Rush brukt på mange innspillinger.

På »FolkFunk« har Rush strippet ned besetningen til et tett band med trommer og bass og Alvin Youngblood Hart på gitar ved siden av ham selv, som også er en svært habil gitarist og en egenartet og vital munnspiller. Dette låter som en avslappet og inspirert live studiosession, som fungerer utmerket som en partyplate.

Før Rush dro til bluesmetropolen Chicago på 50-tallet, spilte han sammen med Junior Parker og det er sistnevntes signaturlåt »Feeling Good« som åpner og avslutter partyet, og i »Part Two« er det akkurat som om bandet kommer tilbake med ekstranummeret. Han gjør også Howlin´ Wolfs »Ride In my Automobile«, her riktignok kreditert til Rush selv, men han vet at bluestekster er del av et felles tradisjonsstoff som kan gis copyright dersom du har tilstrekkelig antall utskiftinger av ord og verslinjer. Derfor høres Rush ofte ut som et helt sitatleksikon av bluesvendinger. Sammenkoblingen av »When the Saints Go Marching In« med »You Gotta Move« har han likevel kreditert som Traditional, og den er bare en helt nydelig gospelblues. I den låta han kaller »Get Back« avlegger har han også et elegant innlån fra Beatles-låta av samme navn, og det i et arrangement som ruller rett inn i Wilbert Harrisons R&B-klassiker »Let´s Work Together«. Og selvfølgelig: Vi får også »Chicken Heads – Refried«.

En glimrende introduksjon til bluesmannen Bobby Rush og hans folkfunk. Det finnes mange album av ham der ute, men dette er liksom Creedence Clearwater-versjonen av ham selv. Det er så enkelt og liketil og jævli fengende.

/Øyvind Pharo