Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Blandade Artister
So Long, Leonard Cohen. En hyllest i Oslo Spektrum 25.4.17
(Live )

I det aller nyeste testamentet, vår tids testamente, finnes det en gripende salmenes bok skrevet av Leonard Cohen. Der har månen en søster, der er Jesus en sjømann, der er det profetisk tale & det flyter av svette, tårer & blod i en verden der tårnene raser sammen & det tas raske ladegrep, der finner vi perlene som spurver på en snor & der er det en sprekk i alle ting, hvor lyset kommer inn. Apocalypsoer & valser, ballader & rop utforsker tvilens, troens, hatet & kjærlighetens irrganger ubønnhørlig & nådeløst. Og vil du ha det mørkere, så slår du bare av lyset. Og mørket etter at Leonard Cohen forlot oss, er til tider type stummende. Men ikke i kveld. Den rørende hyllestforestillingen »So Long« i Oslo Spektrum overgikk om ikke andres, så i alle fall mine forventninger. Ikke med tanke på den usannsynlige rike sangskatten som skulle feires, ikke med tanke på dybden i det lyriske alvoret smykket med humoristiske skråblikk, ikke med tanke på melodienes klassiske skjønnhet & store mangfold – alt dette var som forventet. Derimot er jeg overveldet over det høye nivået som preget kvelden. At det ville bli en rørende påminnelse om Cohens mesterskap, var forventet, men at den like mye minnet oss om at Cohen lever videre som den minnet oss om at han ikke var der, var ingen selvfølge. Slike arrangementer har svært ofte en tendens til, på det beste, å bli hesblesende hyggelige, men ofte svært ujevne & for lange arrangementer. Dette gjelder ikke kveldens konsert.

Allerede fra start skjønte vi det, når Alf Cranner, ut av mørket, med alderdommelig lidenskap & følelse, og med tydelige stjerner i øynene, ga oss en svært finstemt versjon av »Suzanne«. Knut Reiersruds gitar høynet den ytterligere. En perfekt prolog som samlet oss alle på samme stille bølgelengde. Cohenkjenneren Håvard Rem var kveldens konferansier & bandt kvelden sammen med poengterte betraktninger & relevante anekdoter, uten å gå i veien for den strie strømmen av talentfulle artister som med like deler ydmykhet & selvbevissthet hyllet Leonard ved å vise fram seg selv & ved å gjøre sangene til sine egne. Som i Erlend Ropstads exorsistiske versjon av dystopien »The Future«, som i Christel Alsos sin tåredryppende »If It Be Your Will« og den svært spennende artisten Kristian Kristensens litt tilbakeholdne, men svært følsomme »Hey, That´s No Way To Say Goodbye«. Det legendarisk vellykkede »Cohen På Norsk«-albumet »Hadde Månen En Søster« ble også rørende gjenskapt live med nesten alle originalartistene til stede. En strålende »Dans Meg Gjennom Kropp Og Ånd« med »Somebody´s Darling« ble møtt med spontan applaus allerede fra de første tonene, Kari Bremnes eide fortsatt hver trevl av »Alle Vet Jo Det«, og Kirsten Bråthen Bergs overjordisk vakre & stevete versjon av »Spurv På Ein Snor« fikk det til å blinke i øyekrokene over hele salen. Solveig Slettahjells uendelig vakre og sjelfylte sang & pianospill likeså.

Frode Grytten & Pedro Carmona-Alvarez lagde en fin combo av gryttenske visdomsord om vår mann kombinert med en vakker versjon av »Thousand Kisses Deep« av Pedro. Så får det heller være at Grytten & Cohen inn i evigheten vil være uenige om hvem som egentlig ruler høyest i sangenes tårn av Hank Williams og Cohen selv.

Wholy Martin imponerte oss alle med sin versjon av »You Want It Darker«, godt hjulpet av gospelkoret Safari, der han med mørk vokal tyngde sikkert kunne fått Leonard til å smile skrått og trampe takten fra en eventuell annen side. Noe sier meg at den glitrende Odd Nordheims versjon av »Hallelujah« kunne blitt enda sterkere uten behovet for å overdøve gospelkoret. John Brungots versjon av »I´m Your Man« ble en hyggelig reggae, men kanskje uten den komiske vrien som kunne ha forsvart akkurat dette innslaget. En imponerende sprek Åse Kleveland eide raskt salen med sin malmtunge røst og rocka versjon av »First We Take Manhattan«. Skuespiller Lena Kristin Ellingsen spilte i kveld countrysanger á la Kelly Willis med en fin, men kanskje litt for innstudert countryballadeversjon av »Ain´t No Cure For Love«, og Dennis Storhøis sjarmoffensive, men skjeve versjon av »Tower Of Song« fikk til sist godkjentstempelet, ikke minst på grunn av glitrende bistand fra Bendik Hofseth, som fortryllet oss ved flere anledninger i løpet av kvelden. Haldenbandet Salmon Smokers, under Freddy Holms multiinstrumentale & stadig like imponerende ledelse, dannet en flott baktropp & lot beskjedent alle solistene skinne foran seg, men var like fullt en svært viktig årsak til at hele kvelden framsto som en sømløs musikalsk helhet.

Leonard Cohens ånd svevde over vannene, og vi kunne gå ut i den kjølige vårkvelden fylt av den samme ånden, inspirert til både å holde Cohens navn hellig og til å utforske katalogen til opptil flere av kveldens bidragsytere. All ære til hyllestgeneral Christer Falck for initiativet, godt hjulpet av Håvard Rem og Morten Ståle Nilsen. Noe sier meg dessverre at arrangementer av denne typen også kan vise seg å bli en sørgelig god forretningsidé i årene som kommer. Med kveldens kvalitet på leveransen er det likevel veldig lett å støtte den.

/Johnny Borgan


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.