Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Aadland, Tom Roger
Blondt i blondt
(Embacle)

Det stig av hav eit alveland.
Fra »Blonde On Blonde« til »Blondt i blondt«.

Stranda ved havet. Bob Dylan møter Arne Garborg i Tom Roger Aadlands mesterstykke.

Barndommens stjernekikkert, - du holder den mot lyset, ser inn i prismer og speil, og mosaikken og fargene endrer seg til stadig nye og vakre mønstre når du sakte dreier den rundt, med den knitrende lyden av dens enkle magi. Neste gang du tar den opp, nye mønstre, ny mosaikk. Slik er også ett av Bob Dylans og populærmusikkens absolutte magnum opus, »Blonde On Blonde«. Det er blonder på blonder og tilslørte kammerpiker, bilder på bilder og trompetspill i trafikkork, det er som om du kan høre duren fra fremviseren mens du lukker øynene og ser filmen, lyset fra loftet på den andre siden av gata, jentene som ler og leker blindebukk, Shakespeare med spisse sko i bakgata, partyet med regnværsdamene, den eksistensielle ensomheten, tårene som renner i regnet, leopardskinnshatten, den ulende ambulansen, den skrytende senatoren, arabiske trommer og hunder som gjør, humoren og skråblikket, lengselen og savnet, lengselen og savnet, lengselen og savnet, den utfordrende kjærligheten og det kokende blodet. Så tar du albumet fram igjen – og igjen, og nye bilder blander seg med de du så sist. Nobelprismateriale.

Å gyve løs på å oversette dette utømmelige overflødighetshornet av poesi og fargesterke bilder, av boblende rim og fraseringsutfordringer vil for de fleste synes som en uoverstigelig klatretur opp bratteste fjellet. Ikke bare på grunn av oppgaven i seg selv, de 4348 ordene som skal finne sitt motsvar på et nytt språk, ikke bare på grunn av de utallige bildene og metaforene som skal meisles i nye sangbare og fonetisk swingende formuleringer innenfor rammene av de klassiske melodiene, ikke bare på grunn av utfordringene med å oversette Dylans særskilte hang til tvetydighet og lag på lag med mening (og en dæsj med meningsløshet), men også på grunn av de mange falkeblikk som vil følge forsøket når du løfter ned klenodiet fra veggen for å male det på nytt. Forsøket krever stort mot, slik det også gjør når en sanger på over sytti fryktløst gyver løs på Sinatra-katalogen. Tom Roger Aadland har stort mot. Dette skjønner vi allerede før vi setter stiften ned på side 1.

Prologen er dødstøffere enn toget når saga strykes heftig i »Regnvêrsdamer #12 og 35« (»Rainy Day Woman #12 & 35«) og det frie individets utsatte utgangspunkt i livet potent riffes ut. For å benytte en dylansk referanseramme, stiger vi inn i et musikalsk univers som var det Daniel Lanois som satt ved spakene, Tor Egil Krekens eminente bass og Erland Dahlens kule og dunkle slagverkspuls gir albumet dets mørke hjerteslag fra første til siste låt. Det er som om ånden fra »Oh Mercy« svever over vannene, langt mer enn det er et forsøk på å kopiere det musikalske landskapet fra originalalbumet. Det er et grep som fungerer godt, og ett av flere som sikrer »Blondt i blondt« sin egen frie signatur, idet det beveger seg lekent mellom sjangre og mellom bruk av gamle og nye triks, det være seg banjoplukk på »Eg må ha deg« (»I Want You«) eller urbant skurr med et herlig funky frislipp av bandet på »Leopardskinnsbunadshetta di« (»Leopard Skin Pill Box Hat«), et arrangement Neville Brothers ville vært kjempestolt av. Tidenes beste cover av akkurat den låten? Arrangementene klarer på det beste å gi også de musikalsk enkle låtene nye farger, som i countryballaden »Eg vier tida mi« (»Pledging My Time«), en versjon som lar blues være blues og som går »Soon After Midnight« fra »Tempest« i næringa. »Mellombels som Akilles« (»Temporary Like Achilles«) leder oss inn i et kult rennesteins-groove som var det selveste Tom Waits som lokket oss med, med finstemt og faktisk helt passende & nynnende bakgrunns-kor, en effekt som brukes vellykket flere steder på albumet, ikke minst på »Sitje fast i strileland med Sentrum blues ikveld« (»Stuck Inside of Mobile With The Memphis Blues Again«) der en energisk sanger drar oss gjennom paranoiabluesen og der de lyse gitartonene svever som en urolig himmel over det fargesterke tablået som utspiller seg.

Bob Dylan og Sara Lownds giftet seg 22. november 1965. Bare en uke etter, så å si midt under hvetebrødsdagene, går Dylan i studio og forsøker for første gang å udødeliggjøre en av sine aller største sanger, om savnet etter den jeget ikke kan komme over, »Visions of Johanna«. I motsetning til mange av sangene på albumet var den langt på vei ferdig da han kom til studio, mens jakten gjennom atten tagninger fra New York til Nashville i stor grad var en jakt på den musikalske stemningen som kunne skape de helt riktige kulissene for det som skulle bli en av hans aller største låter. En kan også finne tekstmessige variasjoner i bestrebelsene, og noen sørger fortsatt over at frasen »he examines the nightingale´s code« ikke kom med til slutt. Tom Roger Aadland tar både tempo og arrangement helt ned, og deklamerer, med god grunn, stolt, sin egen vakre tekst. Som i originalen er hvert ord og uttrykk nøye smidd til sangens vesen, og Aadland kjærtegner hvert ord og fyller det med ånd. Han holder vokalen i stramme tøyler på de første versene, men spesielt i det fjerde verset skjer det noe forløsende, han legger sjelen bar og avdekker sårheten i teksten til fulle. Vakkert og sterkt. Albumet viser oss glimtvis at Aadlands potensiale som sanger og formidler fortsatt er på stigende kurve, etter som levd liv marineres inn i en fra før av fin stemme, og ettersom han tør å slippe løs sjelen.

Å oversette »Blonde On Blonde« er en maraton med mange fallgruber, men Aadland gjør som Dylan, han lar hele tiden sangen vinne, han lar om nødvendig sangbarheten trumfe rimet, og han lar om nødvendig rimet trumfe ordet. Som Dylan er han sanger først, poet så. Det er også en av hovedgrunnene til at han lykkes så imponerende som han gjør. Det handler om respekt, men også om mangel på respekt. Dylan har gitt anvisningen, og Aadland har fulgt den: »To live outside the law, you must be honest.« »Når du er lovlaus, må du vere ærleg.«

Å oversette er et håndtverk. Det er også å dikte. Avveiningene har åpenbart vært mange og vanskelige, men her finnes mange eksempler på Aadlands særskilte begavelse med hensyn til å finne gode løsninger. Den berømte og geniale broen mellom andre og tredje vers i »Nett som ei kvinne« (»Just like a woman«) er et slikt eksempel. Dylans bro går som følger:

It was raining from the first
And I was dying there of thirst
So I came in here
And your long-time curse hurts
But what’s worse
Is this pain in here
I can’t stay in here
Ain’t it clear that—

I just can’t fit

Osv.

Aadland må kjempe for å favne både helheten og kompaktheten, men gir seg ikke før han finner et svært elegant svar på utfordringen, både poetisk og i den sterke fraseringen.

Regnet fall frå første stund
Og eg var tørstig som ein hund
Så eg kom inn hit
Og di forbanning, ho sit i
Men denne smerta mi
Er det som verkeleg slit
Eg verkjer her eg sit
Allting flyt, men—

Eitt synest klårt

Osv.

Det er mange slike eksempler, og hovedinntrykket er at Aadland i overveiende grad faller ned på gode løsninger. Om det finnes unntak? Stort sett sliter jeg med å finne det, og ingen sitter med fasiten her. Selv har jeg alltid tenkt at Dylans »How all my fathers, they’ve gone down/True love they’ve been without it« i »I Want You« beskrev det sørgelige faktum at de omtalte fedre aldri hadde opplevd ekte kjærlighet, mens Aadland falt ned på »Som fedrane, dei tapte seg/Forutan sine kjære« – det er nyanseforskjeller som kan diskuteres her, men disse tilfellene er få, og de lyriske jackpot-ene er det langt flere av, som når han i samme sang oversetter »The cracked bells and washed-out horns« med »Kvar brostne bjølle, kvar blasse lur«. Mesterlig.

Jeg kan ikke la være å se for meg at to av mine store favoritter, de to fritenkerne Dylan og Garborg, endelig setter hverandre stevne på en jærsk strand, med Tom Roger Aadland som tolk. Det er Garborgs språk som brukes denne gang, og de ser begge livets alvor i hvitøyet, de to sorgsame poetene. Veien fra »Visjonar om Johanna« til Garborgs »Elsk« er slett ikke lang: »Å du som bur meg i hjarta inne/du magti fekk yvi alt mitt minne/kvart vesle hùgsvìv som framum dreg/det berre kviskrar um deg, um deg.« Aadland: »Og Visjonar av Johanna erobrar min hug.« De baler med de samme sjelens grunnstoffer og problemer, alle tre, det virker i alle fall helt klart, og de maler i tykke lag fra samme palett.

Assosiasjonen til Garborg er selvfølgelig godt hjulpet av albumets andre store høydepunkt, »Sorgsame dame ifrå Jæren« (»Sad-Eyed Lady Of The Lowlands«. På sangen »Sara« synger Dylan, ti år etter bryllupet, tilbakeskuende om hvordan han var »Staying up for days in the Chelsea Hotel/Writing »Sad-Eyed Lady of the Lowlands« for you«. Før de giftet seg het hun Sara Lownds, og veien for Dylans akk så poetiske øre var kanskje ikke lang til Low(la)nds? De som kjenner »Blonde On Blonde« vet også at albumets epilog, »Sad-Eyed Lady of the Lowlands«, dekker hele siste side på rockens første dobbelt-album, og setter på denne måten et monumentalt punktum for verket. Sangeren avslører og beviser med sangen sitt poetiske røntgenblikk, der han nådeløst besynger sin kjære, og viser til fulle at han både ser henne og at han elsker henne. Igjen er det på disse største sangene at Tom Roger Aadland virkelig beviser sitt mesterskap, som når han starter sangen med:

Med din merkurmunn i eit misjonsmagasin
Og dine auge som røyk og dine bøner som rim
Og din sølvkross klår, og di klokkerøyst som skin
Å, kven iblant dei trur dei kunne handtere deg?


som svar på Dylans:

With your mercury mouth in the missionary times
And your eyes like smoke and your prayers like rhymes
And your silver cross, and your voice like chimes
Oh, who among them do they think could bury you?


Javel, så glipper Dylans kvikksølvreferanse, som han siden også beskrev som en særskilt kvalitet ved nettopp »Blonde On Blonde«, men sangen vinner igjen i oversettelsen, der mystikken i en »merkurmunn« godt forsvarer sin plass i åpningslinjen.

»Blonde On Blonde«s femtiårsjubileum feires over hele verden i år, det har vært hyllestkonserter og festivaler og »Blonde On Blonde Revisited« over en lav sko. Bob Dylan har loffet verden rundt uten tilsynelatende å ofre det en tanke, i det han ikke har tatt fram en eneste av sangene live. Han er en kunstner, og ser seg ikke tilbake. Bortsett fra når han ønsker det. For øvrig en sterk kontrast til rekken av »albumjubileums-turnéer« vi ellers har sett de siste åra. Albumet fortjener utvilsomhet oppmerksomheten, og at det pekes opp på pidestallen der det står urokkelig. Likevel – Tom Roger Aadland tar det på vellykket vis ned fra pidestallen og inn i 2016, han visker ut de femti åra, gir oss sine egne toogfemti år og vestlandske temperament mot Dylans femogtyve rastløse år, og lykkes på denne måten mer enn noen med å løfte fram de klassiske og evigvarende dimensjonene i originalen, på tvers av både generasjoner, decennier og geografiske avstander. Derfor kan også »Blondt i Blondt« bli en klassiker. Til tross for at Mobile har blitt til Strileland, Shakespeare har blitt til Holberg og Lowlands har blitt til Jæren snakker vi i dette tilfellet slett ikke om en platt fornorsking – dette er omsetjing på sitt beste, og både navn og stedsnavn er hele tiden bevisst poetisk forankrede kulisser som vellykket er med på å styrke sluttresulatet. Samtidig minner han oss alle om nynorskens uovertruffenhet som lyrisk verktøykasse – dette er garantert ett av årets vakreste mål-scoringer, og fortjener å løftes fram også av den grunn. Det blir også svært spennende å se om sangeren Aadland klarer å løfte framføringene ytterligere når han tar dette rike materialet ut på veien.

Om »Blod på spora« var Tom Roger Aadlands svenneprøve som oversetter, så er »Blondt i blondt« hans utvilsomme mesterstykke. Jeg oppfatter kompleksiteten i oppgaven som langt større (Dette til tross for at »Blood On The Tracks« er min personlige favoritt blant Dylans album), og behovet for en særskilt virtuos språklig affinitet. Med »Blondt i bondt« har han derfor nådd toppen. Jeg tar hatten av for »Blondt i blondt«.

Epilog: Vi vet også at Tom Roger er en betydelig låtsmed helt på egen kjøl, men likevel: Er det lov å ønske seg »Street Legal« som neste prosjekt?

/Johnny Borgan


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.