Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Dylan, Bob
The Lyrics
(Simon & Schuster)

En Nobelprisvinner verdig? Bob Dylan bedriver ord.

Den deiser ikke ned i postkassen. Selv den største postkasse ville ha knelet.

Den må hentes på posten og kommer i en stor sekk, inni sekken en stor eske, inni esken er den pakket i bobleplast. Det kan virke som om Moses og Julenissen har slått seg sammen, denne gangen, og denne boken er ikke for sveklinger, verken i bokstavelig eller overført betydning av ordet. Nesten 7 kilo, nesten 1000 sider, - »The Lyrics« av Bob Dylan.

Begreper som »definitive« eller »komplette« versjoner av noe som helst, er som hovedregel meningsløst og/eller feil når det kommer til Dylan. Så er da også den enorme og praktfulle utgivelsen herlig utdatert allerede når den dukker opp, ut fra opptil flere av de premissene som utgiverne selv har lagt opp til. Jeg skal gi noen eksempler.

Med høstens utgaver av »The Basement Tapes Complete« og »The New Basement Tapes« tøffer det dylanske tog videre, og »The Lyrics« blir stående igjen på stasjonen. En lang rekke nye sanger og tekster som med dette er gjort offisielt tilgjengelige, og en lang rekke variasjoner på tekster som er med i boken, mangler. Samtidig turnerer Dylan av full hals med stadige omskrivninger av både gamle og nye låter, mest framtredende av »Simple Twist of Fate«, »Tangled Up In Blue« og »Workingman´s Blues #2«. Dylan går ikke ned i den samme elven to ganger, like lite som vi kan gjøre det.

I motsetning til Moses sine mosegrodde steintavler er ikke Dylans tekster hogget i stein. Som Dylan selv er de i bevegelse. Det gror ikke mose på en rullende stein. »The Lyrics«, viselig innrettet av litteraturprofessor, Shakespeare- og Dylanekspert Christopher Ricks og hans medhjelpere, har tatt mål av seg til å jakte på det løpende villsvinet, å ta et skritt videre fra tidligere utgavers ambisjoner, som primært har vært å forevige den teksten som er skriftlig oppgitt tilknyttet plateutgivelser og/eller registrering av copyright m.v. »The Lyrics« forsøker, så langt de klarer, både å oppgi den »originale« teksten, samt den teksten som faktisk ble sunget på originalinnspillingen, samt variasjoner av eller i tekstene, slik de har framkommet ved nyinnspillinger og/eller liveinnspillinger i tidens løp. Dette har de dels gjort gjennom å presentere flere komplette versjoner av samme sang, dels gjennom et omfattende noteapparat knyttet til enkeltversjoner. Noen gang er endringene Dylan har gjort ubetydelige, andre ganger gir de helt nye løft og perspektiver for å fortelle, endre eller utvide sangens historie.

Utgivelsen har imidlertid på grundig vis innarbeidet kunnskapen som er opparbeidet gjennom utgivelsene av Bootleg Series fram til Volume 10, »Another Self Portrait«, og de variasjoner som er kjent gjennom disse.

Dylan har brutt alle budene, også for sanglyrikk, samtidig som han har laget nye og utvidet grensene for hva en sangtekst kan være, både i dybde og bredde. Veien går fra talking blues og surrealistisk virtuoseri til barnesanger og tøysevers, fra enkle countryballader til filosofiske dypdykk, fra religionskritikk til gospel, fra politisk fingerpeking til misantropisk kynisme, fra de vakreste og mest direkte kjærlighetsballader til de mest komplekse og gåtefulle av samme slag. Spennvidden og mangfoldet er like imponerende som kvantiteten, understreket av verkets fysiske størrelse. Det er tekster framkommet i en periode på femti år, samtidig med en lang rekke albuminnspillinger og –utgivelser, over tre tusen konserter, sammen med et knippe andre kunstneriske uttrykk, det være seg film, tegninger, malerier, skrapjernsskulpturer, ironiske magasinparodier eller »historiske« bildører med kulehull, hyllester til egne inspirasjonskilder og sist, men ikke minst det vidunderlige første bindet av »Chronicles«, en touch av selvbiografi, (eller er den egentlig det?) uansett en svir å lese om veier Dylan har gått og steder han har vært, musikk han har hørt, bøker han har lest. Gåtefull, men, og kanskje nettopp derfor, ubestridelig dylansk. Er alt like bra? Langt ifra – verket inneholder både ubetydeligheter og mesterverk om hverandre – men på sitt vis hører alt naturlig hjemme i det store puslespillet, selv de enkleste låtene forteller sin historie og litt av Dylans.

Drysset av priser, ordener og æresbevisninger Dylan har mottatt de senere årene er betydelig, men Nobelprisen i litteratur, som han er nominert til årlig siden 1996, mangler fortsatt. Det er ingen grunn til å tro at dette betyr svært mye for Dylan selv, han uttalte selv for noen år siden at han var usikker på om øvrige nobelprisvinnere var et selskap som passet for ham. Uansett ble Pulitzerprisen for noen år siden plaster på et eventuelt sår, der fikk han anerkjennelse for »profound impact on popular music and American culture, marked by lyrical compositions of extraordinary poetic power.« Og på det beste er det nettopp det – eksemplene finnes langs hele veien, det er nobelprismateriale fra »A Hard Rain´s A-gonna Fall«, »Love Minus Zero/No Limit«, »Visions of Johanna« og »Desolation Row«, via »Tangled Up In Blue« og »Idiot Wind«, til »Brownsville Girl« og »Most of the time«, »Not Dark Yet«, »Mississippi«, »Ain´t Talkin´«, »Forgetful Heart« og »Scarlet Town«, for å nevne noen av de høyeste tindene langs veien. Fortjener sanglyrikken en nobelpris? Noen av oss vil mene det – knapt noen gren av poesien har større utbredelse og større betydning for menneskers liv – det er verdt en anerkjennelse. Ville da noen rage høyere enn Dylan hvis denne sjangeren skulle trekkes fram, som fornyer, tradisjonsbærer og inspirasjonskilde? Neppe. Men om denne generasjon av »de aderton« vil finne ham verdig er fortsatt svært usikkert. Nobelprisen i litteratur skal gå til »den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning«. Kunne den ut fra dette ha gått til Dylan? Selvfølgelig. Og en stor hær av de som først og fremst møter poesien og litteraturen gjennom sanglyrikken, hadde fått et håndslag.

»The Lyrics« er en ruvende poetisk skattekiste som vi nesten ikke klarer å løfte, en reise der mange vil minnes om tekster de har glemt, mens andre vil oppdage tekster de aldri helt har fått med seg eller ikke engang hørt, og atter andre vil overveldes av den svært omfattende mosaikken som én manns verk kan være. Kombinert med muligheten til å lytte til de samme sangene, både i Dylans egne versjoner og i tusenvis av andre artisters versjoner, gir dette, å lese teksten i en lekker utgivelse som denne, oss en ekstra multiplikator med hensyn til å innta, absorbere, fordøye og integrere poesien i våre liv.

Men har vi ham nå? Slett ikke.

/Johnny Borgan


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.