Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
ZZ Top
La Futura
(American/Universal)

I 1970 kom den første plata til the little ol’ blues band frå Texas som spilte tregreps-blues der sologitaren til Billy Gibbons var pakka med effektive, forvrengte riff ridande på rytmelokomotivet til Frank Beard (trommer) og Dusty Hill (bassgitar). Frontmann Gibbons sang med hardbarket whiskeyrøst om hverdag og fest i et tegneserieaktig bluesunivers. De oppsto av asken etter to band: Houston-psykedelikerne Moving Sidewalks og Dallas-Fort Worth-garasjebluesen til American Blues.

På den ene siden var de Texas’ svar på powertrioene Cream og The Jimi Hendrix Experience, men den jobben var det etter hvert Johnny Winter som tok. Z.Z. Top var mer rølpete og hadde en visjon der The Nitecaps og 13th Floor Elevator møtte Lightnin’ Hopkins. Med mesterverket Tres Hombres i 1973 ble den grungy lyden deres perfeksjonert og kronet med hit’en “La Grange», deres signaturlåt som er så til de grader bygd på John Lee Hookers urblues “Boogie Chillun’« at de ble saksøkt av rettighetshaver (men frikjent). Med Texas-humor, svære hatter og langt skjegg ble de ikoniske videostjerner på 80-talet og på det superselgende albumet Eliminator la de gitarane på en seng av synther, men senga ble en tvangstrøya etter hvert og inspirasjonen forsvant.

På 90-tallet kom en ny bluesbølge inspirert av Z.Z. Tops opprinnelige forbilder, Hooker, Hopkins, Muddy, Howlin’ Wolf og deltapionerer som Patton og Son House. Det handlet om Fat Possum records som fikk juke joint-boogien til bluesgamlinger som Junior Kimbrough, R.L. Burnside og T-Model Ford til å appellere til publikum som hadde ungdomstida i punk og grunge. Grungy duoer og trioer med en helvetes North Mississippi Hill Country-tromming som kunne måle seg med hvilke som helst hip-hop-beats. Først kom Jon Spencer Blues Explosion, så kom The White Stripes og The Gories. Møkkete punkblues. Gudene var Kimbrough, R.L., Hound Dog Taylor og Andre Williams.

Nå har også Z.Z. Top meldt seg på. Det er bra. Hele punkblues-bølgen har flatet litt ut, nå kan gubbene komme tilbake. Nå er de like gamle som da Kimbrough debuterte med »All Night Long«-albumet i 1992. Rick Rubin var det selvfølgelige valget av produsent for å hjelpe Z.Z. Top til å finne tilbake seg selv på dette som kvalifiserer å være deres comebackalbum. Ikke en synth å høre. Vi snakker om studioalbum nummer femten og det første siden 2003, er Z.Z. Top er så å si tilbake igjen i den nedstrippede grooven frå Tres Hombres. Bortsett fra den valne soulballaden “Over You» og den krampaktige partylåten “Flyin’ High«, er låtskrivingen av godt gamalt merke og soundet er trancedrivende enkelt.

De sterkeste låtene kommer først, med et galopperende hill country-inspirert gitarparti som innleder “I Gotsta Get Paid» før et blytungt power-riff forankrer låta i en dynamisk spenning av nytt og gammelt, slik R.L. Burnside spilte med Jon Spencer Blues Explosion. Gibbons er i storform på gitaren. Flott også med munnspelsjef James Harman som gjestar på “Heartache In Blue«. Albumet klokker inn på under 40 minutter. Du trenger ikke mer.

/Øyvind Pharo


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.