Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Civil Wars, The
Barton Hollows
(Sensibility)

Sjekker du sjangerbetegnelsen som brukes for nashville-duoen The Civil Wars på wikipedia, så ender du opp med følgende smørbrødsliste ; Indie folk, folk rock, alternative country, alternative rock, rock, indie rock, folk, soft rock, indie pop, acoustic rock, soul rock, acid rock, pop, art rock.

Laster du inn musikken fra duoens debutalbum, “Barton Hollows», på itunes kategoriseres musikken som country & western!

Vi kan også plusse på tydelige akustiske bluesinfluenser.

For enkelhetens skyld skjærer vi igjennom og kaller de tolv sangene på plata for folkrock.

Under alle omstendigheter innrømmer vi at det har tatt oss alt for lang til å flagge ned denne utgivelsen, den kom på begynnelsen av fjoråret. Vi får unnskylde oss med at The Civil Wars først nå har vendt oppmerksomheten sin mot Europa, debutplata dukker opp for salg her i vinter.

Men hjemme i USA har sangerne/ låtskriverne Joy Williams & John Paul White vakt såpass til oppsikt at “Barton Hollows« er Grammynominert i to kategorier, “Best Folk Album» (nettopp!) og “Best Country duo/ group« (javel?). Det er også verdt å nevne at “Barton Hollows» er gitt ut på et indieselskap, men er registrert med et forbløffende høyt salg i det generelt synkende markedet, over en kvart million.

Så hva er det som gjør at Williams & White når igjennom der mange andre gode artister stanger mot veggen?

Det er nemlig ikke slik at The Civil Wars finner opp kruttet. Mest av alt fremstår musikken deres som en ikke så alt for fjern slektning av det Gillian Welch driver med. Melankolske sanger, ikke helt vonde visu, men ingenting for Plumbo-fansen. Musikk med nok retro-innslag til at det er mulig å høre den som filmmusikk i et molstemt kostymedrama..

Det er grunn til å tro at Williams & White kan sin countryblues til fingerspissene. Men i likhet med Welch klarer de på snedig vis å unngå å lande i nostalgifella.

En forklaring kan være samarbeidet med produsenten Charlie Peacock, som har bakgrunn i eksperimentell jazz (han har blitt beskrevet som en amerikansk ECM-musikant). Sammen har de laget musikk som definitivt er styrt av less is more-prinsippet, den gjennomgående akustiske instrumenteringen stiller seg aldri i veien for det som uomtvistelig er stjerneattraksjonen her, den magiske vokale kjemien som oppstår mellom Williams & White.

Williams fremstår som en litt forfinet versjon av Fleetwood Macs Stevie Nicks (spesielt på smellvakre “Falling«), mens White besitter den knekkende såre kontraststemmen.

På lett gyngende “20 Years” er de virkelig like betagende som Emmylou Harris & Gram Parsons, uten å tråkke Joshua Tree-englene for nær.

Kosmisk amerikansk musikk, i sannhet.

Joy Williams og John Paul White traff hverandre under en slik låtskriversession som Nashville er så kjent for. Der proffe tekstforfattere og komponister møtes med nystemte gitarer for å skrive materiale for countrysangerne som holder hjulene i gang på New Country-radiostasjonene.

I dette tilfellet førte disiplinen til noe helt annet, en spennede ny artist, som vi kommer til å høre mye fra.

Det er grunn til å notere seg at Nashville, ved siden av sin målrettede og markedsorienterte countryproduksjon, altså også gir rom for musikk som hele tiden tøyer grensene for hva Americana kan være.

Derfor er The Civil Wars naturlig oppvarmere for såvel Adele, som for Emmylou Harris.


Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.