Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Grateful Dead
Europe ´72 vol.2
(Rhino/ Warner)

Undertegnede fikk med seg en Grateful Dead konsert før det legendariske, amerikanske jam-bandet ble oppløst etter at gitarist/ sanger Jerry Garcia døde 9. august 1995. Det skjedde på Is-stadion i Stockholm 13. oktober 1990. Selv om konserten var en enestående opplevelse, hører det med til dead-head-mytologien at dette showet regnes som en av de svakeste konsertene som bandet noensinne skulle ha spilt. Det spekuleres i at en eller flere av bandmedlemmene skal ha fått tak i røykesaker av et kaliber eller to over det de ellers var vant til.

Uansett skilte konserten seg radikalt fra alt annet jeg har vært vitne til. På venstre side av scenen var det rigget til en stor »dagligstue«, der bandet og deres familiemedlemmer oppholdt seg mens det ble gjennomført en soundcheck. Musikerne ruslet ut og inn av denne scenedelen i den første halve timen, med publikum til stede, mens lyden ble rattet på plass, deretter beveget man seg over i det som var den offisielle konserten.

På dette tidspunktet var Grateful Dead vokst til en av USAs største konsertattraksjoner, som enkelte steder trakk så store menneskemasser at de rett og slett ikke fikk spilletillatelser. Særpreget for Grateful Dead-konserter var også innslaget av dead-heads (altså dedikerte fans) som reiste »med« bandet fra konsert til konsert. Det skal ha vært et par tusen amerikanske deadheads med på europa-turnéen i 1990.

Så mange var det neppe i 1972, da Grateful Dead gjennomførte sin første store europaturné. Familiene til musikerne var imidlertid med den gangen også. Det innebar et reisefølge på over seksti personer, langt flere enn det var økonomi til i rockbransjen på den tiden. Derfor hadde Grateful Dead gjort en avtale med plateselskapet sitt, Warner Brothers, om et forskudd som skulle motregnes inntektene fra en konsertplate. Warner utstyrte Deads crew med en seksten spors opptaker, som ble transportert sammen med backline i de nesten to månedene som turnéen varte. Alle de 22 konsertene ble spilt inn. Når man vet at Grateful Dead på en god kveld kunne strekke det opp mot fem timer, så forstår man at det gikk med kilometervis med innspillingstape.

På tross av at det altså er seksten år siden Grateful Dead takket av, så har ikke interessen for bandet avtatt. Det eksisterer en egen Grateful Dead-industri, som primært kommuniserer med omverdenen via nettstedet dead.net.

Tidlig i 2011 utgikk det et kommuniké fra dead.net om at den ultimate Grateful Dead-utgivelsen var under oppseiling, Europe ´72 The Complete Recordings. Forutsetningen for at mastodont-prosjektet skulle bli noe av, var at minst tre tusen deadheads signet opp som kjøpere av den 60- CDers samlingen. Disse tre tusen kunne få sitt eget navn gravert inn i kofferten, som herligheten er pakket i. På under fire dager solgte hele opplaget, på ikke tilfeldige 7200 eksemplarer, ut!

Ut over våren kom det nyhetsbulletiner om fremdriften i det tekniske arbeidet med miksing og lydrestaurering, fra produsent David Lemieux, som kunne avsløre at antallet CDer hadde vokst til, nettopp, 72. (Det hører med til historien at man så seg nødt til å gå opp til 73 på tampen av ferdigstillelsen..)

Da Grateful Dead gjorde opp reiseregningen sin hos Warner i 1972, resulterte det i det tredobbelte vinylalbumet, Europe ´72, som utrolig nok klatret helt til 20. plass på Billboards pop album-liste og som nyter statusen som Grateful Deads mestselgende livealbum.

Europe ´72 var allerede bandets tredje livealbum, året før hadde de sluppet det doble livealbumet Grateful Dead (også kjent som Skull & Roses), i 1970 kom begge de to studioplatene som regnes som bandets mest tilgjengelige utgivelser, Workingman´s Dead og American Beauty. Det siste inneholdt bl.a. »Truckin´«, som ble bandets første hit.

Da Grateful Dead traff europaveien, fordelt på to busser som ble betegnet som The Bozos og The Bolos (etter nykterhetsnivået), var de et ensemble som på helt egenartet vis blandet egetskrevet materiale med snacks fra den amerikanske blues, folk & countryhistorien. På den originale Europe ´72 finner vi således dead-ifiserte tolkninger av sanger av Hank Williams, Elmore James og Bonnie Dobson/ Tim Rose, ved siden av Dead nøkkelkutt som »Jack Straw«, »Sugar Magnolia«, »China cat Sunflower« og nevnte »Truckin´«, som drar på til over tretten minutter.

Er du blant de som har sikret deg Europe ´72 The Complete Recordings, pådrar du deg over 70 timer med vintage Grateful Dead, selvfølgelig med adskillige versjoner av flere av disse sangene. Det er her det eksistensielle deadhead-spørsmålet ligger. »Flere versjoner av samme sang? Er du gal?« Haker du av for dette synet, har du antakelig allerede kastet bort verdifull tid med å lese såpass langt i denne omtalen. Er du blant dem som forstår nyansene i forskjellige fremføringer av »Bertha«, »Sugaree« og Playing in the Band», så ville du sannsynligvis ha satt umåtelig stor pris på å være blant de norske deadheadsene som samles i neste uke i Oslo for å markere den historiske utgivelsen av Europe ´72 The Complete Recordings.

Men vil du smake litt på godsakene som er å finne i kofferten, eksisterer det en short-cut, den regulært utgitte doble CDen Europe ´72 vol. 2, som inneholder tyve kutt, ingen fra den opprinnelige Europe ´72 (heller ikke bonuskuttene fra den utvidete 2001-CD-utgaven.)

Du får blant annet kanon tolkninger av John Phillips «Me and my uncle», to runder med Petty/ Hardins «Not fade away» og en gåsehudsfremkallende, over ti minutters «Sing me back home». Merle Haggards klassiske dødsdømt-ballade.

Disc to åpner med nesten tyve minutter «Dark Star», som går over i to og et halvt minutter «Drums», som går over i tretti minutter med «The other one», tapet på Bickershaw festivalen i Wigan i England. En festival som de engelske musikkmagasinene Mojo og Uncut fortsatt skriver om.

Grateful Dead bestod i 1972 av sangerne/ gitaristene Jerry Garcia og Bob Weir, bassisten Phil Lesh, trommeslageren Bill Kreutzman (den andre Dead-trommeslageren, Mickey Heart, var ute av bandet mellom 71 og 74), keyboardisten Ron «Pigpen” McKernan og ekteparet Donna & Keith Godchaux på heholdsvis sang og piano.
Europe ´72 var Pigpens siste turné med bandet han var med å grunnlegge. han døde året etter, bare 27 år gammel. (På tidlig 70-tall var alderen 27 potensielt fatal i rockbransjen; Hendrix, Morrison og Joplin ble også 27).

Avslutningsvis, en Grateful Dead-vits;

To deadheads møtes på gaten i Haight-Ashbury i San Francisco en mandag formiddag. Den ene sier til den andre: Var du i Golden Gate Park i helga og hørte på Dead? Den andre: Nei, jeg var forhindret. Den første: Jerry var i elendig form og Bobs gitar var ustemt. Det var ikke bra. Den andre: Sier du det?

Den første: Men det verste var at de bare spilte i tre timer!


Tidigare publicerad i VG+

/Tom Skjeklesæther


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.