Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Keen, Robert Earl
Ready for Confetti
(Lost Highway)

Inne i coveret på texas-sanger/ låtskriver Robert Earl Keens sekstende album, »Ready for Confetti«, er det et bilde av en såkalt two-lane highway, et asfaltbelte som ruller ut gjennom typisk vest-Texas ørkenlandskap. For alt vi vet kan veien vare inn i evigheten, ikke minst om den får lov til å symbolisere Earl Keens mest kjente sang, den episke outlaw-balladen, »The Road goes on forever«.

En sang av et slik kaliber at den fikk æren av å være tittelkutt på det siste albumet Highwaymen; Cash, Nelson, Jennings & Kristofferson, laget sammen i 1995.

Robert Earl Keen er en mester historieforteller, han tilhører texasgenerasjonen som lot seg inspirere av Guy Clark og Townes van Zandt, han er samtidig av Steve Earle, Nanci Griffith og Lyle Lovett. På midten av 70-tallet studerte han i texasbyen College Station, der han tilfeldigvis fikk nettopp Lovett som nærmeste nabo. De to amatør folksangerne spilte ofte sammen på Earl Keens veranda, noe som bl.a. resulterte i sangen »The Front Porch Song«, spilt inn av begge på tidlige plater.

Samme år som Earl Keen traff Lovett var han på Willie Nelsons 4th of July Picnic, en stor utekonsert med mange titusen tilskuere. På en av liveplatene sine forteller Earl Keen historien om at han satt midt ute blant publikum, lettere tilsjasket av det man tilsjasker seg med på en Willie Nelson-konsert, da konferansieren leste opp et bilnummer, som han, svært sakte, dro kjensel på. »Bilen din brenner på parkeringsplassen!«

Bildet av Roberts brennende bil pryder coveret på hans 1997-album, presist titulert »Picnic«.

Det er denne kombinasjonen av selvironi og velutviklet fortellerkunst som har bidratt til at Robert Earl Keen har fått et svært lojalt publikum som aldri lar en konsert eller en plate unnslippe. Han blander folk, country, blues og rock i fire omtrent like store deler, som mange av sine suksessfulle texaskolleger, og han kan gjerne sammenlignes med hjemmelige, folkekjære artister som Jonas Fjeld, Henning Kvitnes eller Åge Aleksandersen.

Earl Keen får produsenthjelp på »Ready for Confetti« av en annen texas-legende, steelgitaristen Lloyd Maines (faren til Dixie Chick Natalie Maines), som har utviklet seg til å bli stødigheten selv innen americana-musikkproduksjon.

Sammen klarer Maines og Earl Keen å tilføre nok sprelske påfunn, ikke minst rytmisk, til at sangene på »Ready for Confetti« gir et godt variert inntrykk, tittelkuttet minner en smule om det Florida-softrockeren Jimmy Buffett befatter seg med, en tydelig latinsk groove. Texas har jo, i likhet med Florida, en lang kystlinje mot Mexico-gulfen.

Stemmemessig befinner Earl Keen sg i det samme knusktørre terrenget som forbildet Guy Clark, dette er ikke sanger som får luft under vingene av skjønnsang.

Blant høydepunktene her finner vi »I gotta go« (sjekk videoen som er lagt inn over), enda en velformulert og morsom sang om en av Earl Keens favoritttemaer, folk som lever sine liv skrått opp mot normalen. Her dreier det seg om en kar som hele tiden får det brenntravelt..»I gotta go..my last words on this planet were..I gotta go somewhere..waisting time standing here..I gotta go..

Legg til «The Road goes on and on», som ja har et slektskap til nevnte «The Road goes on forever», et knyttneveslag av en tekst som vi får håpe ikke har noen levende mottakeradresse.

Og en cool versjon av Todd (I´m an alright guy) Sniders «Play a train song». Og en nydelig ny versjon av «Paint the town beige», opprinnelig å finne på 1993-albumet «A bigger piece of the Sky”.

Da gjenstår bare det eksistensielle spørsmålet; Hvorfor sitter jeg i Norge og kikker ut på et grått høstvær, når jeg kunne ha sklidd ned en endeløs Texas highway med Robert Earl Keen flommende ut av høytalerne, med blikket festet på en vesentlig større himmel?


Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.