Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Ellis, Robert
Photographs
(New West)

I sin anmeldelse av texas sanger/ låtskriveren Robert Ellis andre album, »Photograps«, sier engelske Mojo følgende: »Nydelige, enkle sanger som vil slå an en streng fra Tennessee til Trondheim.«

Ok. Foreløpig i vertfall fra Tennessee til Halden.

Den siste uka har jeg spilt Ellis på loop i bilen, og balet med det faktum at plata er delt i to likeverdige deler. En folk og en klassisk countrydel. Lagt etter hverandre.

New York Times mente i sin anmeldelse av plata at den »er like deler inspirert av Jackson Browne og George Jones«.

I mine ører er det vesentlig mer presist å hevde »like deler inspirert av Don McLean og George Jones.« Stemmemessig er Robert Ellis nærmere »American Pie«-sangeren enn »These Days«-sangeren, men det er ikke bare vokalen som får meg til å tenke på McLean. I sin pussige splittethet mellom folk og countryformene er Ellis også på samme spor som McLean var på begynnelsen av 70-tallet. Legg til at Ellis også forfekter mye av den unge sjarmen som fantes i Mcleans tekster, hvori opptatt solide doser selvironi og undring over kjærlighetens uransakelighet.

CDcoveret på Photograph er preget av to flott innrammede portretter av Roberts foreldre, antakelig tatt da de var på den alderen som Robert er i dag, 22.

Ikke bare er coveret en hommage til det faktum at foreldrene tok med seg sønnen sin på turer til country og bluegrassfestivaler rundt omkring i Texas da han var liten, det bidrar også til å signalisere at musikken som spilles er mildt retrografisk.

Her finnes ingenting av indiemusikkens uutholdelige ironiske holdninger overfor selve folk og countryformene.

Ellis synger tilbakelent og veloverveid, med refleksjoner som er forbløffende modne sett i lys av hans alder. Mye tyder på at han virkelig har lært av sine klassiske countryforbilder, Jones og Merle Haggard. Derfor er det også uunngåelig å la være å tenke på Gram Parsons når Ellis midtveis ute i Photograph forlater den lavmælte trubadurtaburetten og skrider inn på honkytonken. En øvelse som Ellis og hans countryband, Whiskey Wednesdays, har bedrevet ukentlig inntil nylig.

En langhåret hippiecowboy som finner seg selv i et musikkuttrykk som på alle vis representerer det han egentlig skal stå i opposisjon til.
Med mellomrom så jevne at du kan stille klokka etter det, dukker disse figurene opp i den amerikanske rockkulturen. Mest fremgangsrik det siste drøye tiåret er selvfølgelig Ryan Adams.

I skrivende stund er Robert Ellis den mest slående utfordreren ved siden av fjorårets starter, Dylan LeBlanc.


Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.