Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
LeBlanc, Dylan
Paupers Field
(Rough Trade/Playground)

Platebransjen står muligens i dritt opp til ørene. Men det hindrer foreløpig ikke at det dukker opp nye talenter.

Vi har i år allerede fått debutplata til amerikanske Diane Birch. Hennes «Bible Belt» er folkgospel av ypperste slag.

Her kommer ytterligere en sanger og låtskriver med stemme og materiale som kommer til å sette sine spor. Dylan LeBlanc har ikke bare et navn som synes som skapt for en musikalsk karriere, han har også vokst opp med musikk rundt seg.

Dylans far er Lenny LeBlanc, studiomusiker i det legendariske Fame-studioet i Muscle Shoals, Alabama. Han er også artist og låtskriver på egen hånd, med sangen «Falling» som bestenotering.

Det er i skrivende stund uklart om Dylan ennå har fylt 20 år (han skal være født i 1990). Det gjetter du likevel ikke, om du lytter til musikken som er å finne på «Paupers Field».

For Dylan LeBlanc skriver ikke sanger som det er vanlig å høre fra folk på hans alder. Her tas vi med inn i en verden der tristesse og vemod er den gangbare valutaen. Sanger med titler som «If Time Was For Wasting», «Tuesday Night Rain», «Ain’t Too Good At Loosing» og «No Kind Of Forgiveness».

Poetiske tekster og nydelige melodier som i temperatur har vesentlig mer til felles med etterlatenskapene til Townes Van Zandt enn det majoriteten av LeBlancs jevnaldrende beskjeftiger seg med.

Dylan LeBlanc synger med en stemme som mange vil si minner om Ryan Adams’. Vi legger til; den fineste stemmen til Ryan Adams. Den han brukte da han sang «Houses On The Hill» og «Dancing With The Women At The Bar» på Whiskeytowns 1997-klassiker «Stranger’s Almanac».

Men innimellom hører vi også små drag av Jeff Buckley og Gram Parsons, begge soulsangere med djevelen i hælene.

Jeg tror det er en god grunn til at Emmylou Harris dukker opp med harmonivokal på «If The Creek Don’t Rise» (LeBlanc er inspirert av Hank Williams plakattekst; «If the Good Lord’s willing and The Creek don’t rise», i likhet med Ray LaMontagne). Hun har en egen teft når det kommer til sangere og låtskrivere av LeBlancs kaliber.

«Paupers Field» er gjennomgående lavmælt i uttrykket. Innspillingene er eksemplarisk produsert av LeBlanc selv, og ved siden av den markante stemmen, er lydbildet gjennomsyret av den svært, svært smakfulle pedal steel-gitaristen Wayne Bridge. Bridge har spilt med senere utgaver av Parsons 60-talls cosmic american music band; The Flying Burrito Brothers.

På sanger som «If Time Was For Wasting» og «Changing Of The Season» tas det i bruk et lettbent opptempo-komp der broder James LeBlanc spiller bass og spretten banjo, men de fleste av sangene bevilger seg altså akkurat den tida de trenger.

På «5th Avenue Bar» holdes magien oppe av en kassegitar, en fjern synth og Ron Dellavegas cello. «Coyotte Creek» får tankene til å bevege seg i retning av Derek & The Dominos’ «Thorntree In The Garden», sunget av Bobby Whitlock.

«Death Of Outlaw Bill John» er effektiv dynamikk ballansert mellom Dylans akustiske gitar, mandolin og banjo, samt Jon Davis perkusjon. Vakrere en dette skal det mye til at det blir i 2010.

Et avsluttende hjertesukk, hvorfor var det ikke noen av sommerens festivaler som fanget inn artister som Diane Birch og Dylan LeBlanc på radaren. De har begge opptrådd på markedsplassen som besøkes av mange norske festivalbookere; South by South West i Austin, Texas.

De føyer seg inn på den stadig voksende lista av ny spennende kvalitet som av mystiske årsaker ikke finner veien til Norge; deriblant Brett Dennen, Ray LaMontagne, My Morning Jacket, The Duke & The King, Conor Oberst, Deer Tick, Hacienda og Hill Country Revueog Those Darlings.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.