Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Son Volt
American Central Dust
(Rounder/Universal)

Da alt-country pionerene i Belleville, Illinois-bandet Uncle Tupelo splittet opp i 1994, ble det raskt klart at bandet hadde inneholdt talent nok for å legitimere to nye band, Wilco og Son Volt.

De første årene var det det Jay Farrar-ledede Son Volt som fikk mest oppmerksomhet og solgte flest plater. Bandets debutalbum, «Trace» (1995), inneholdt de to fantastiske sangene «Windfall» og «Tear Stained Eye», evergreens gode nok fra countryrocksjangeren som ved siden av Uncle Tupelo ble frontet av The Jayhawks og senere Ryan Adams Whiskeytown.

I de nesten 15 årene som har gått, har Jeff Tweedy og hans Wilco kjørt forbi Son Volt på så vel hipster-listene, som på salgslistene. Wilco har etablert seg om et eksperimentvillig ensemble, som problemfritt kan cruise mellom jazz- og rockfestivaler.

Jay Farrars karriere har sakte men sikkert forsvunnet ut på mer støvete og mindre trafikkerte veier, således er tittelen på Son Volts sjette studioalbum, «American Central Dust», både beskrivende og akkurat så poetisk som vi kunne ønske oss.

For akkurat da rockkritikere, og andre interesserte, trodde at løpet var kjørt mellom Wilco og Son Volt, klinker Son Volt til med sitt aller beste album. En plate som ikke bare ganske sikkert vil toppe undertegnedes årsbesteliste, men som om ikke alt for lang tid også vil være en verdig kandidat til dette tiårets aller beste!

«American Central Dust» er rett og slett en «Harvest» for totusentallest første tiår.

Årsaken er at Jay Farrar har valgt å gjøre det han er aller best på, melankolsk melodiøsitet med tekster som veksler mellom det lett obskure og det historisk kommenterende. Musikk og ord som klarer kunststykket å være umiddelbart og samtidig gi grunnlag for lang fordyping.

Allerede i åpningsangen, «Dynamite», forstår vi at Jay Farrar denne gangen ikke har tenkt til å la muligheten gå fra seg. «..This love is like celebrating 4th of July with dynamite..» Stemmen hans, like egenartet som Neil Youngs, drar deg inn i et musikalsk univers der alt er basalt og minimalistisk effektivt. Trommer og bass driver sangene fremover med selvfølgelig eleganse, med en variasjon som både er forbilledlig og samtidig sørger for at alle de tolv sangene her holder seg godt på skinnene.

Tre av Son Volts musikere spiller på forskjellige tidspunkt steelgitarer, elektriske og akustiske lap steeler og pedal steel, hvilket innebærer at steelmagien sjelden er ute av lydbildet. Ingen trenger likevel å frykte at Nashville-faktoren skal bli for stor, Jay Farrars country er alt annet enn Hot Country.

Nye Son Volt-medlemmer siden forrige plate, 2007-utgivelsen «The Search», er gitaristen Chris Masterson og keyboardisten/ gitaristen Mark Spencer (ex-Blood Oranges). Sistnevnte spiller både pedal steelgitar og det skjøre pianoet som bærer «Cocaine and Ashes», der Farrar filosoferer over tabloidhistorien om Keith Richards, der han skal ha utrykt ønske om å blande asken etter sin egen far med kokain.

Farrar har åpenbart en spesiell interesse for Stones-gitarister, allerede på «Trace» gjorde han en cover av Ron Woods «Mystifies me».

Farrar er også interessert i historien han har vokst opp med i den amerikanske midtvesten. «Sultana» (som altså ikke er identisk med norske Titanics 70-tallshit) handler om den største maritime katastrofen i amerikansk sjøfartshistorie. Hjulbåten «Sultana» sank, etter en eksplosjon i dampkjelen, i nærheten av Memphis, Tennessee i 1865 og et sted mellom 1800 og 2400 mennesker druknet. Katastrofen er relativt lite kjent, da den inntraff var det bare tolv dager siden drapet på president Abraham Lincoln, på tampen av borgerkrigen.

Det som virkelig gjør at «American Central Dust» er plata som blir soundtracket til sommeren 2009 for meg er et overlegent antall store sanger: Fuzzgitarstyrte «Down to the Wire», den kuskende folksangen «Roll on», det absolutte høydepunktet, nydelige «Dust of Daylight», sakte pløyende «Exiles», steel/fele-fargede «Pushed too far».

Etter ti strake kanonlåter tar jeg meg i tenke at dette ikke kan holde løpet ut, at grepet må glippe på de siste to sangene.

Not. «Strength and Doubt» bølger av gårde med sylskarpe kassegitarer i brytning med et surklende orgel. Avslutningen, «Jukebox of Steel» , med en tittel som like gjerne kan ses som en oppsummering av «American Central Dust» , setter hele skapet på plass.

«American Central Dust» er, i likhet med forgjengerne «Okemah and the Melody of Riot» og «The Search» , spilt inn med hjelp av teknikeren John Agnello, kjent i Norge for sitt lange samarbeid med Madrugada. Han sørger for et ugjålete lydbilde som matcher denne musikkens overordnede ambisjoner, å treffe deg midt i hjertet, med zenbudistisk presisjon.

/Tom Skjeklesæther


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.