Lost in the Blåst
West, Lizzie
Holy Road: Freedom Songs
(Warner Bros)

Det er mulig det er meg det er noe galt med. At jeg er for gammel. At jeg ikke hører ordentlig etter lenger. Men i mine ører går det lenger og lenger mellom hver gang det dukker opp en helt ny stemme. En du virkelig ikke har hørt før. En som har så mye eget på hjertet og en så personlig måte å fortelle det på at du virkelig må sette et rødt merke i boka. Stemmer som er så unike at du, etter at du har hørt dem, tar dem i bruk som referranse for å beskrive andre artister. Du vet, synger litt som Neil Young, fraserer som Joni Mitchell, snøvler som en Tom Waits..

Etter årtusenskiftet er det altså min bestemte mening at det har vært skrint av slike stemmer. Men, gledelig, det finnes et par unntak. Fjorårets album fra Ray LaMontage introduserte oss for en slik sanger. I 2003 traff amerikanske Lizzie West meg på tilsvarende måte med sitt album »Holy Road: Freedom Songs« (Warner Bros.).

Og så forsvant hun. Borte vekk. Off the face of the earth. Til en foretaksom lytter til mitt radioprogram, Cowboy & Indianer (NRK), klarte å spore opp Lizzies nye hjemmeside, lizziewestlife.com. I forrige uke dukket det opp en pakke i posten. Inneholdende en EP med fem nye sanger (og et hemmelig bonuskutt) og originalversjonen av »Holy Road«, sluppet av Lizzie selv tre år før Warner overtalte henne til å lage platen på nytt. Riktignok er ikke de to versjonene av »Holy Road« sangmessig helt identiske, men begge inneholder »Dusty Turnaround«, sangen som gjorde musikksommeren 2003 for meg.

»Holy Road: Freedom Songs« er uten sidestykke den beste fusjonen av singer/ songwriter-folk og moderne teknologi jeg noensinne har hørt. Ikke overraskende har Lizzie en supporter i Leonard Cohen. (Lizzie skal vistnok ha laget en dokumentarfilm om reisen hun gjorde på tvers av USA, da hun første gang skulle treffe Cohen! Den må vi få se!!)

»Holy Road: Freedom Songs« renner over av sterke melodier og tekster som virkelig er verdt å låne øre til. Produksjonen og arrangementene er detaljerte og avanserte, uten at Lizzies stemme noensinne kommer i bakgrunnen. En stemme som veksler med den største selvfølgelighet mellom det slepent sexy og det laidback melankolske, mellom det overbevisende desperate og det oppstemt euforiske.

»Holy Road: Freedom Songs« er det beste albumet så langt i det nye årtusenet. Det er godt at Lizzie er kommet til rette igjen. Jeg ser ikke bort fra at det bare er Lizzie selv som kan lage en plate som er bedre enn »Holy Road!.

Fotnote: da jeg intervjuet Lizzie sommeren 2003 fortalte hun at hun hadde norske røtter, at faren hennes hadde utvandret fra Oslo til New York på femtitallet. Og at hun veldig gjerne ville komme tilbake til Norge med musikken sin.

Det skal bli spennende å få høre historien om hvorfor Warner Brothers rotet bort sin beste plate. Men det burde fortsatt være mulig å finne et eksemplar av «Holy Road" der ute.

/Tom Skjeklesæther

Skriv en egen Lost in the Blåst!