Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
Størst av alt er kjærligheten!
Av Johnny Borgan

Bob Dylan - den definitive »Song And Dance Man« fyller 75 år – og gir ut nytt album, »Fallen Angels«.

»The future for me is already a thing of the past,« utbasunerte Bob Dylan allerede for femten år siden. Som vanlig kan et dylansk utsagn tolkes på minst to måter. Den åpenbare – at man har kommet til et punkt i livet der det ikke lenger er noen framtid, bare fortid og retrospekt. Den mer poetiske – at det fortsatt er en framtid, men at den ligger å finne i fortiden. Sitatet hentes fra albumet »Love And Theft«, der kjærligheten til og tyveriet fra prerock-æraen i populærmusikken ligger marinert inn i hver rille på albumet. Både musikalske og tekstlige referanser til en svunnen tid ligger tett som hagl over hele verket – dette til tross for at alle låtene er Dylans egne biter i hans uendelige mosaikk av tekster og bilder. Låter som »Bye And Bye«, »Floater«, »Moonlight« og »Po´ Boy« emulerer fortidig swing- og dansemusikk til det perfekte. Om mange har glemt det, crooner-referansene som har blitt standard i anmeldelsene av Dylan både live og på plate de siste årene dukket også opp i anmeldelsene av »Love And Theft« – vi kan uten problemer lukke øynene og se for oss et yrende dansegulv i full swing, mens både slap-stick-vitser, metaforer og referanser til Shakespeare, Hemingway og føydalherrer fra »Confessions of a Yakuza« flimrer mot bakteppet, og Dylan synger »a lover´s sigh with sugar-coated rhyme«. Han er i sitt ess.

På »Love And Theft« skrider også Jack Frost for fullt inn på scenen og overtar fra dette tidspunktet av produsentrollen for dette og alle senere Dylan-album, inkludert albumet som i tid faller nokså nøye sammen med Dylans 75-årsdag, »Fallen Angels«. De fleste vil vite at Jack Frost er Dylans alter ego, og at det er Dylan selv som med dette tar på seg Kong Vinter-kostymet når siste ord skal sies om produksjonen, når sluttresultatet skal fryses fast i rillenes evige runddans. Ikke lenger forsøke å holde tritt med tiden, men helt og holdent glemme den. »Love And Theft« mottok Grammy for årets folkalbum, nominert også til årets album.

Fra »Love And Theft« og fram til i dag har Dylan bevist at framtiden – for det aller meste – for hans del - har hørt fortiden til. Dette også til tross for at neste album ble hetende »Modern Times« (2006) - oppskriften var mye av det samme, det være seg Chuck Berry-parafrasen »Thunder On The Mountain« eller nok en rotasjon & variasjon av bluestradisjonen med »Rollin´And Tumblin´« og »The Levee´s Gonna break«. Mer relevant for dagens tekst er det likevel at han lager Bing Crosby-variasjoner med »When The Deal Goes Down« (basert på »Where The Blue Of The Night (Meets The Gold Of The Day)« og »Beyond The Horizon« (basert på »Red Sails In The Sunset«). Shakespeare som inspirasjonskilde var for anledningen byttet ut med den romerske skalden Ovid. Det ble Grammy for årets folk/americana-album, i tillegg til pris for årets rockevokal.

Etter at »Modern Times« var innspilt, kastet Dylan seg over jobben som plateprater i tre fulle sesonger av hans egen »Theme Time Radio Hour« – over hundre timer med Dylans eget utvalg av låter, over tusen ulike artister presenteres – George Jones, Tom Waits og Frank Sinatra er alle høyt oppe på listen over gjengangere – brorparten av sangene er fra tiårene før 1960-tallet. Dylan bader i tradisjonen som onkel Skrue i pengebingen, med stor sjangermessig spredning krydret med skarpe musikkhistoriske analyser, tørre vitser og illustrerende anekdotisk materiale. Med nennsom viser han oss tradisjonens betydning, aktualitet og livskraft. Hvor mange radioprogrammer kan skryte av det samme?

»Together Through Life« (2009) er neste studioalbum – for øvrig det eneste Dylanalbum som har toppet albumlisten både i USA og UK samtidig. Med David Hidalgo på trekkspill utvides den musikalsk retrospektive paletten til også å inkludere tex-mex-elementer. Den rørende og på alle måter tilbakeskuende »Forgetful Heart« er en umiddelbar klassiker, og var i årene før »Shadows In The Night« den ultimate croonerlåta, der publikum holdt pusten og tørket tårene i knappnålstille saler. For »Together Through Life« deles det nok en gang ut Grammy, denne gangen for årets americana-album. Før året er omme overrasker Dylan de aller fleste med julealbumet »Christmas In The Heart«, en suite av kjente julesanger i femtitallsdrakt, tro mot arrangementer som Dylan hadde hørt i sin barndom og ungdom, dog med en mer overraskende rusten Santa Claus enn noensinne før. Her måtte det lyttes med nye ører. De aller fleste av de utvalgte sangene hadde for øvrig vært innspilt av Frank Sinatra, blant mange andre artister. Dette skulle peke framover.

»Tempest« (2012) kommer strømmende som en orgie i vold, blod og menneskelig ulykke. Selv i albumets lille doo-wop-crooner-perle »Soon After Midnight« dras et lik gjennom søla. Albumet fortsetter tradisjonsgjennomgangen til fulle, ikke minst med den nesten 14 minutters tittellåta og folk-shantyen om Titanics ulykke & forlis. Det er dette året Barack Obama overrekker Dylan den øverste sivile utmerkelsen, Frihetsmedaljen, med ordene: »There is not a bigger giant in the history of American music«.

Den amerikanske sangboken.

At Dylan i 2015 leverer coveralbumet »Shadows In The Night« kan på denne bakgrunn langt fra sies å være oppsiktsvekkende. Frank var nøkkelen og bindeleddet mellom sangene, et punkt å fokusere gjennom, men låtene bringer tankene til en endeløs strøm av sangere, med Billie Holiday, Ella Fitzgerald, Louis Armstrong og Ray Charles som noen av eksemplene – det var flere kapitler i den store amerikanske sangboken som ble gjennomgått og skrevet på nytt. I følge Dylan selv ble sangene utgitt i samme rekkefølge som de ble spilt inn i. Det er en interessant opplysning også med tanke på årets album, »Fallen Angels«, spilt inn samtidig som forgjengeren. Det er i sannhet en oppfølger, muligens den første virkelig planlagte oppfølgeren i Dylans diskografi. Det er en tett sammenheng mellom albumene, men ikke tett nok til å gjøre det til et dobbeltalbum – dette er også to ulike suiter av sanger, det siste som en yngre og lysere søster av det første. Men - med unntak av »Skylark« er alle sangene igjen sunget av Frank (fem av de hadde han også originalversjonen til, altså den første offisielle utgivelsen). Det er ellers hele tre Johnny Mercer-tekster Dylan har funnet behag i denne gangen, slik han også har skrevet den engelske teksten til »Autumn Leaves«. Det er også Mercer som har forfattet »Moon River«, den sangen Dylan valgte å synge for første, og hittil siste, gang kvelden etter at Stevie Ray Vaughan forulykket i 1990, ikke lenge etter at de to samarbeidet på »Under The Red Sky«.

Dylans hang til denne delen av sangskatten er altså ikke av ny dato: I 1987 stilte han opp på George Gershwin-galla og spilte »Soon«, nok en standardlåt i Sinatras repertoar. I 1986 spilte han »We Three (My Echo, My Shadow And Me)« og »All My Tomorrows« (begge innspilt av Sinatra) og tilbake i 1985, tredve år før »Shadows In The Night« spilte han for første gang »That Lucky Old Sun«, et meget passende bidrag til den første utgaven av festivalen »Farm Aid«, med Willie Nelson i spissen. For kuriositetens skyld kan også nevnes at den fem (5) år gamle Robert Allen Zimmerman, i mai 1946, altså for sytti år siden, rørte hele selskapet når han sang »Ac-Cent-Tchu-Ate The Positive« og »Some Sunday Morning« for sin bestemor. Den siste av de to var nettopp utgitt i Frank Sinatras versjon på tidspunktet. Dette er altså musikk som har vært med ham hele livet.

Apropos Willie Nelson – Dylan fortalte i forbindelse med utgivelsen av »Shadows In The Night« at dette var et prosjekt han har tenkt på siden han først hørte Willie Nelsons utgivelse av »Stardust« (1978), men at tiden ikke har vært moden. Det er likevel bare én av sangene fra »Stardust« som finner veien til Dylans nyeste songbook-album – »That Lucky Old Sun«. På samme måte er det bare tre av de over 70 låtene Rod Stewart plukket til sine sangbok-album som Dylan er innom på sine to album. Sangboken er stor, og preferansene er ulike. På hvilket grunnlag plukker Dylan sine sanger – dette vet ingen, men vi kan likevel spekulere. Jeg vil tro at både melodiene, poesien og følelsen sangene formidler, og kombinasjoner av de tre, er sannsynlige kriterier. Det er Sangeren og Formidleren Bob Dylan som jakter på materiale: »A lover´s sigh in sugar-coated rhyme.« »Shadows In The Night« er i overveiende grad dynket i sorg, savn, lengsel og ulykkelig kjærlighet, det hele tonende ut i den gåsehudframkallende bønnen:

Oh Lord above, can't you know I'm pining
Tears in my eyes
Send down that cloud with a silver lining
Lift me to paradise

Show me that river, take me across
And wash all my troubles away
Like that lucky old sun, give me nothin' to do
But roll around heaven all day


En heidundrende avslutning, ikke bare på et album, men på en fantastisk platekarriere? Ville det bli siste albumet – ville ikke vært så rart, alderen tatt i betraktning. Men nei, »Fallen Angels« kommer, og den var altså tilsynelatende planlagt som Del 2 av et større verk. Maestroen peker igjen tilbake i tid, men prologen »Young At Heart« minner oss her på betydningen av å være ung av hjerte, at eventyr fortsatt kan hende, selv om du skulle bli hundreogfem.

I intervjuer knyttet til utgivelsen av »Shadows In The Night« snakket Dylan ivrig om respekten for »The Craftsmanship«, det solide håndverket, som ligger i de sangene han covrer. Det gjelder melodiene, slik han nevner Harold Arlen, en av komponistene, allerede i Chronicles (2004): “In Harold’s songs I could hear rural blues and folk music. There was an emotional kinship there. I couldn’t help but notice it.» På det nye albumet har han to Arlen-komposisjoner med, «That Old Black Magic» og «Come Rain Or Come Shine». Det er heller ikke tvil om at enkelte av strofene han leverer på «Fallen Angels» må smake ham særskilt godt, som om han ønsket at han hadde skrevet dem selv:

You can go to extremes with impossible schemes
You can laugh when your dreams fall apart at the seams
(Young At Heart)

«Now in a cottage built of lilacs and laughter
I know the meaning of the words »Ever after« (Polka Dots And Moonbeams)

»My sails tonight are filled with perfume of Shalimar,
And temple bells will guide me to the shore.« (A Little Street In Singapore)

Deep in the night
I search for a trace
Of a lingering kiss, a warm embrace
But love is a whimsy
As flimsy as lace
And my arms embrace an empty space

(Melancholy Mood)

I'm gonna love you like nobody's loved you
Come rain or come shine
High as a mountain and deep as a river
Come rain or come shine

(Come Rain Or Come Shine)

»A lovers´s sigh in sugarcoated rhyme« – igjen og igjen, og for mange av sangene gjør det, i hvert fall for denne lytter, et stort og dypt inntrykk nettopp når tekstene formidles av en vokal som har fått impregnert et langt og minnerikt liv på stemmebåndene, en stemme som i livets høst deler de dypeste og sterkeste erfaringene om livet, og om det største av alt, kjærligheten. Dylans evne til å gjøre sangene til sine egne fornekter seg ikke, og det spinnes gull av store så vel som små låter – »Melancholy Mood« var B-siden på Sinatras platedebut, men løftes til nye høyder av Dylans glitrende virtuose turnéband, for anledningen utvidet med håndplukkede Dean Parks på gitar, og fortsatt med den prisoverdryssede Al Schmitt bak spakene for innspilling og miksing. Lyden er krystallklar, du kan høre rommet og du kan formelig høre Dylan puste seg opp før han legger sjelen inn i hver strofe. »All The Way«. »All Or Nothing At All.« Helt i den kompromissløses ånd. Og han har det gøy i studio. Når han velger »That Old Black Magic« er det slett ikke Ol´ Blue Eyes-arrangementet, men det viltre og hesblesende muntre uptempo-sporet i Louis Primas versjon sammen med Keely Smith, som benyttes. Han koser seg stort i den lille perlen »A Little Street in Singapore«, med en liten dæsj av østlige toner, hør bare hvordan han kjærtegner ordene »my sails tonight are filled with perfume from Shalamar«. Sterkt.

Sangeren Dylan.

Poesien, melodiene og følelsene, - det er ingrediensene og drivstoffet den store Sangeren trenger. På spørsmål om hvorfor i alle dager Dylan gjør disse albumene, når skuffene sikkert fortsatt flyter over av hans egne tekster, kan en mulig teori være at han nettopp ønsker, i noen gyldne øyeblikk, å bli sett som det han kanskje alltid først og fremst har sett seg som – Sangeren. Ikke som det han allerede og gjentatte ganger er kåret til – tidenes største låtskriver. Det fjellet har han allerede erobret.

På sitt spesielle vis tar han i fjorårets overraskende takketale, etter å ha blitt utropt til »Musicares Person of the Year«, et skarpt oppgjør med alle som til det kjedsommelige har harsellert med hans kanskje viktigste og mest markante våpen gjennom årene: Stemmen. Der og da får man følelsen av at han har lest alle intrikate forsøk på blomstrende metaforer om hans vokale prestasjoner, at han har gjemt ordene i sitt hjerte og at de har såret ham. Til sitt forsvar siterer han i prosedyrens konklusjon Sam Cooke, som responderte på ros for sin vakre stemme på følgende måte: »Well that's very kind of you, but voices ought not to be measured by how pretty they are. Instead they matter only if they convince you that they are telling the truth.« Dylan fant nok trøst i det. Fortjent sådan. Litt trøst var det nok også å finne i at han i 2008, i Rolling Stone, av 179 musikkvitere, ble kåret til tidenes syvende beste sanger, foran storheter som Otis Redding og Stevie Wonder, og hakk i hæl på Marvin Gaye. Et godt selskap for sangere som fortalte sannheten. Aretha, Ray Charles og Elvis tronet helt på toppen. De begrunnet plasseringen slik: “Dylan did with singing what Brando did with acting. He busted through the artifice to get to the art. Both of them tore down the prissy rules laid down by the schoolmarms of their craft, broke through the fourth wall, got in the audience's face and said, ‘I dare you to think I'm kidding.’» Ikke da, og ikke nå.

Fra «Big Band Swing Orchestra Music» til Dylan-sanger.
I den ovennevnte takketalen understreker han også, nok en gang, at ikke noe av det han har gjort har kommet ut av løse luften: «It all came out of traditional music: traditional folk music, traditional rock 'n' roll and traditional big-band swing orchestra music.» De to første vil alle nikke gjenkjennende og anerkjennende til, mens det tredje for mange vil oppfattes som et fremmedelement og nettopp en del av det som ble bekjempet når rocken overtok. Slik ser åpenbart ikke Dylan det. Med «Shadows In The Night» og «Fallen Angels» prøver han å vise oss også dette elementet, et element han også ser som sitt eget, et element han beveger seg utvungent og elegant i, som fisken i vann. Mens det første albumet ligger i skyggenes dal, slipper lyset mer til i «Fallen Angels», det er lettere, lysere og mer swingende, mer dansende – det heller like mye mot country og swing som mot noe annet. Det er gjennomgående mer håp og tro på nye begynnelser, og på at noe skal vare, gjennom sol og regn, i hvert fall om man er ung av hjertet. Dylan har egenhendig løftet sangene opp, og som han selv har sagt, «uncovered» dem, løftet dem fram i lyset. Han har stolt som en hane klart å erstatte de store orkestrene med en liten velsmurt enhet av et band som kjenner både Dylan og mangfoldet i tradisjonene, og det males magisk dylansk blått over alle sporene. De som har sett ham på scenen, kan se tilfredsheten over å være «band leader» skinne i de små nikkene og i håndbevegelsene som han vet virker som de skal på den årvåkne gjengen han har bak seg.

Dødskyss & restart.

For 25 år siden, i 1991, mottok Bob Dylan Grammys «Lifetime Achievement Award». Han var femti år, skeptisk til utgivelsen, en type pris som for mange var et slags «dødskyss», et tegn på at man ble regnet som en «has-been» med framtiden trygt bak seg. Etter Jack Nicholsons panegyriske introduksjon og prisoverrekkelse, ser Dylan utilpass og rastløs ut, men formulerer en rask takketale, inspirert av egen herkomst og gammeltestamentlige tekster:

»Well, my daddy, he didn't leave me much, you know he was a very simple man, but what he did tell me was this, he did say, son, he said« – her kom det en laaang pause, med nervøs latter i publikum, før han fortsatte i rasende fart - »he said, you know it's possible to become so defiled in this world that your own father and mother will abandon you and if that happens, God will always believe in your ability to mend your ways.«

Så takket han, før han leverte tidenes mest punkete versjon av «Masters of War», mens gulfkrigen raste og oljen brant i det fjerne.

Dødskyss til tross, Dylan så seg ikke tilbake og la seg ikke ned, men staket ut en ny kurs, muligens i troen på sin egen takketale, igjen ung av hjertet - dels kjempet han fortsatt fram konseptet «evig turné», dels var han korte turer alene i studio og renset sjelen med tradisjonell folk og blues på «Good As I Been To You» og den noe mørkere kompanjongen, «World Gone Wrong». Den siste fikk han også Grammy for. Han var imidlertid slett ikke sikker på at han skulle gi ut egne sanger igjen. Han hadde også tidligere, allerede på begynnelsen av 80-tallet, antydet at verden hadde nok Bob Dylan-sanger, det samme tenkte han på midten av 90-tallet, og med et turnéprogram på over hundre konserter i året ville mange hatt nok med nettopp det. Mellom disse to fasene hadde han også en periode mistet lysten og inspirasjonen til å turnere, for øvrig godt dokumentert i hans egen memoarbok «Chronicles». Han kom også over det, som kjent, og har siden 1988 og fram til i dag hatt over to og et halvt tusen konserter. Men så – i 1997, i følge ham selv inspirert av stadig nye ungdommer som dukket opp på konsertene – klasket han esset «Time Out of Mind» i scenegulvet, av mange regnet som ett av hans beste album – Grammyjuryen ga ham også fortjente priser både for årets album, årets vokalist og årets «contemporary folk album», starten på og prologen på den perioden der han endelig hadde full kontroll på det hele, om og når han skulle gi ut plater, og hvordan de skulle høres ut. Free at last. Det er prologen fra nettopp dette albumet han avslutter konsertene sine med i disse dager, i en tordnende rocka versjon, langt fra crooningen – «Love Sick» – hans største sang om «heartbreak» ifølge ham selv, og linjene til sangene på de to siste albumene er lett å trekke, ikke minst i den mest perfekt fortettede avslutningen av en sang om kjærlighetssorg, noensinne:

I´m sick of love, I wish I´d never met you,
I´m sick of love, I´m trying to forget you
Just don´t know what to do,
I´d do anything to
be with you


Falne engler?

”Fallen Angels« prydes av et unnselig svart/hvitt-fotografi fra 1928 som viser en lukket pokerhånd, mens inner-sleeven inneholder gamle kontaktannonser under overskriften »Lonesome?«, »Lonely?«, »Romance Missing?« og »Make Happy Acquaintances«. Om de falne englene har bibelske konnotasjoner, der de ble ledet av Lucifer, eller den store dragen som Johannes Åpenbaring, Bob Dylans favorittbok i Bibelen, forteller om, vites slett ikke, selv om det er »The Dragon´s Deck of Cards« som vises på bildet. Det er i liten grad religiøse motiver i sangene, og det kan like sannsynlig være livets spill og »honky tonk angels« det alluderes mot, som noe annet. Er det en død manns hånd, ess og åttere, som i »Rambling, Gambling Willie« fra 1962, er kortene merket, slik Rubin Carters var i »Hurricane«, eller er det en referanse til en alternativ kortstokk, kalt »Fallen Angels Oracle Cards«? Vi vet at Dylan brukte mange kort-referanser på midten av 70-tallet, og at Tarot-kort var tydelig avbildet på »Desire«. »Fallen Angels Oracle Cards« er litt i samme gata, men det er falne engler, utstøtte fra himmelen etter å ha begått minimum én av dødssyndene, som her er hovedpersonene. Det være seg Zepar, som er engelen som får kvinner til å elske menn, Gusion som slår et slag for intuisjonen, eller andre av dem. Kortene brukes ifølge reklamen til både å øke innsikt og å spå om framtiden. Hvem vet – i Dylans »boks« er det samlet utallige inspirasjonskilder og løse tråder opp gjennom årene, noen blir det sanger av, andre blir liggende. Det er en stor vev, sannsynligvis både av tilfeldigheter og planer. Kanskje har han også hørt på Mary Gauthiers sang om Camelot Motel: »Cheaters, liars, outlaws and fallen angels/Come looking for the grace from which they fell« – det er i alle fall et selskap og en strofe Dylan sannsynligvis enkelt kan forholde seg til – det er menneskene vi snakker om. Det er livet vi snakker om. Det er Dylan vi snakker om.

Judas?

2016 er et jubileumsår. Det er Dylans 75-årsdag, og det er femti år siden ett av Dylans og tidenes største album, »Blonde on Blonde«, ble utgitt. I kjent stil har Dylan så langt i år ikke spilt én eneste av disse låtene. Det vil ikke overraske om han ikke gjør det, men hvem vet hva som skjer til sommeren. 17. mai var det også, som mange vil vite, femti år siden det legendariske Judas-ropet under Dylans konsert i Manchester, lenge feilaktig omtalt som »Royal Albert Hall«-konserten. Ropet ble stående som det ultimate eksemplet på den delen av Dylans fans som ikke ville akseptere at han gikk nye veier, denne gang både musikalsk ved å introdusere den elektriske gitaren, og tekstlig. Sikkert ikke like kjent er det at det også ble ropet »Judas!!« i Royal Albert Hall i fjor høst, denne gangen under en av »Shadows In The Night«-låtene i konserten, der de fleste andektig lyttet til en dypfølt versjon. Det var et sterkt symbol og uttrykk for mye av den aggresjon og hoderysting de »nye« gamle sangene har vekket blant deler av Dylan-fans, i nok et forvirret forsøk på å få »den egentlige Dylan« tilbake, han som spilte akustisk gitar, eller da han spilte inn countryplater, den som spilte rock, eller når han spilte inn gospelplater, den som ikke spilte gospelplater og så videre. Historien gjentar seg, også her – Dylan går sine egne veier, men hvorfor kan han ikke bare synge sine egne sanger, eller andre coverversjoner, eller…eller….. Det er dette som er Dylan. Som han sang i en annen coverversjon: »Take Me As I Am, Or Let Me Go.« Det mest interessante er likevel aggresjonen som framvises overfor 74-åringen som står på scenen, fortsatt glødende opptatt av å formidle, femogfemti år etter at han kom tuslende inn i Greenwich Village, og som fortsatt leverer noe han brenner for, både på album og scene. I den nevnte takketalen snakket han også engasjert om sin egen forbauselse over hvordan han har hatt en tendens til å dele publikum: »My songs were divisive for some reason. They divided people. I never knew why. Didn't know why my songs had detractors and supporters. A strange environment to have to throw your songs into, but I did it anyway.« Det er overmåte interessant at det fortsatt er slik. Ikke at det er delte meninger og ulike favorittperioder og album – slik skal og vil det alltid være, for alle artister og alle lyttere. Det at enkelte oppfatter at Dylan »svikter« og »forråder« ved å gjøre noe annet enn det de ønsker, det er det som er det interessante. Det er da også ekstra sterkt og inspirerende å se at han likevel fortsetter ufortrødent etter sitt eget unge hjerte. »He not busy being born, is busy dying.«

Siste ord er ikke sagt.

At store deler av kunstnerens arkiver nå blir etablert som en stor samling ved Universitetet i Tulsa, er ett av dette årets store begivenheter – på den måten vil enda noen nye slør kunne trekkes tilside i årene som kommer, og ny innsikt om den nå 75 år gamle Dylans enorme produksjon være mulig å etablere, både om sangeren og låtskriveren. Siste ord er ikke sagt. Vi har ham ikke nå. Det eneste sikre vi vet om Bob Dylan, er at hans navn egentlig ikke er Bob Dylan.

Well the future for me is already a thing of the past
You were my first love and you will be my last,»
synger Dylan i «Bye And Bye


Hva og hvem, om ikke Sangen selv, er den han synger til?

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.