Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
27. november 2013: Bob Dylan, Royal Albert Hall: “The very last thing that I’d want to do/ Is to say I’ve been hittin’ some hard travelin’ too”
Av Johnny Borgan

Robert Allen Zimmermann er en menneskelig smeltedigel som falt i bluesgryta når han var liten. Han er beskrevet som en svamp og en tyv, en plagiarist og en sjarlatan, men han er først og fremst en smeltedigel av en bluesmann, og da i den videste betydning av ordet. I alder har han passert de aller fleste av sine forbilder og store inspirasjonskilder, det være seg en Woody Guthrie, som døde femogfemti år gammel, en Hank Williams, som døde før han ble tredve, en Elvis som ble førtito, en Muddy Waters, som rakk å bli sytti, eller en Blind Willie McTell som ble enogseksti. På det flimrende og imaginære filmatiske bakteppet vi kan se under en Dylan-konsert, defilérer de alle stille forbi, i svart/hvitt, mens de nikker til Bob i forbifarten, der han på scenen, direkte eller indirekte, lidenskapelig omfavner den tradisjonen han begjærlig drakk, som iskald melk av store glass, da han i sine formative år, på gutterommet i Hibbing, fant fram til de frekvensene, på sin radio, og i sin sjel, som kunne stille tørsten. Så stor var tørsten og lidenskapen at han skapte sin egen persona, med en fortid som foreldreløs, omreisende og sigøyneraktig omstreifer, både musikalsk og geografisk, i det han startet det møysommelige arbeidet med å vinne den delen av verden han ville vinne. Han skapte Bob Dylan og realiserte sine drømmer, men bar hele tiden, ubønnhørlig, med seg tradisjonen, som har lagt seg lagvis i ham, som åreringer på et gammelt eiketre vi engang klatret i. »The three of life is growing, where the spirit never dies.« I »liner notes« til den akk så underkjente »World Gone Wrong«, ett av albumene der han tar et åpent og rensende bad i tradisjonen, driver han bitende sivilisasjonskritikk par exellence, mens han involverer oss i sitt eget helt spesielle tidsbegrep: »Learning to go forward by turning back the clock, stopping the mind from thinking in hours, firing a few random shots at the face of time.« Og nå gjør han det hver kveld på scenen, og i kveld skal han gjøre det igjen, i Royal Albert Hall, et skjellsettende symbol på tiden som har gått, og på at han har lyktes. Han lever fortsatt guttedrømmen, hver gang han stiger ut av mørket og inn i scenelyset. Og en hel hær av musikkelskende koryféer passerer revy på det lerretet han spenner opp – ånden fra Louis Armstrong og Jimmie Rodgers, Charley Patton, Hank Williams, Robert Johnson, Leadbelly, Howling Wolf, Woody Guthrie, Elmore James, Skip James, Son House, John Jakob Niles, John Lee Hooker, Blind Willie Johnson, Blind Lemon Jefferson, Blind Willie McTell – et langt sakte tog kommer rundt svingen, og Bob selv er den stolte lokføreren. Han inkarnerer tradisjonen, samtidig som han fornyer den og gjør den relevant for moderne tider, eller som han selv sier det, for »the new dark ages«.

Dylan kommer på scenen i tilsynelatende nye klær for turnéen i kveld - en lang, svart jakke og en lett glitrende lyseblå skjorte, tørkle i halsen igjen, blå bukse med broderier. Bootsene er de gode gamle, de som nesten tramper takten om de står i skapet alene. Publikummet i Royal Albert Hall gir ham den samme varme mottakelsen som i går, og Dylan svarer med nok et solid show. Likevel er energinivået noe lavere i kveld – i går virket det hele som et forløsende gjensyn mellom artisten og rammen rundt, mye oppdemt spenning ble kreativt sprøytet inn i en uforglemmelig konsert, i kveld har ting normalisert seg noe, men både Bob og band jobber fram en stigende kurve fram mot pausen i dag også, med »Love Sick« som det høydepunktet som gjør at man ønsker at pausen ikke skal vare for lenge.

Selv er jeg plassert i en av »boksene« eller losjene i kveld, den er som en liten kupe med plass til åtte personer, og dette er den av dem som er nærmest scenen, nærmest vinkelrett ved pianoet på høyre side. Den gir strålende utsikt til både Bob og band, og selv om han til tider blir stående med ryggen til er det fascinerende å følge den svært engasjerte og dansende pianisten Bob fra dette utkikkspunktet.

Problemet er bare at lyden her har lite til felles med den flotte lyden fra i går kveld – nå er det både ekko og romling i lyden, delvis på grunn av vår plassering, sikkert delvis også på grunn av »boksens« utforming. Den store forskjellen i lydopplevelsen gjør det også vanskelig å sammenligne konsertene helt.

Konserten følger samme dramaturgi som i går, men Dylans stemme trenger i dag flere sanger på å varmes opp, uten at han lar seg stoppe av det. I andre sett har imidlertid alt falt på plass, og fra »Simple Twist of Fate« og inn snakker vi igjen om en rent ut strålende konsert, der også store deler av publikummet blir trollbundet på samme sted som i går, ikke minst på »Forgetful Heart« og »Long And Wasted Years«. Konserten avsluttes ikke med »Roll On, John«, men med »Blowing In The Wind« i dag, som starter med en lang og intens munnspillsolo, deretter synger Bob de tre versene før han elegant piruetterende snur på hælen ved pianoet og strener ut til mikrofonen for å lande sangen og konserten med nok en avsluttende munnspillsolo. Publikum svarer med stående applaus og bravorop, men Dylan er snart borte som dugg for sol. Engasjerte fans fra tjue til sytti står ved turnébussen, og håper å få et glimt av ham, men helten selv er nok for lengst trygt plassert på hotellrommet, som den rutinerte flyktningen han er.

Da er det kun én konsert igjen før han tar juleferie. Diskusjonene går høyt om hvorvidt dette kan være siste gang vi ser ham, om han vil legge turnélivet på hylla, og det diskuteres tungt både for dette og det motsatte. For undertegnede virker det usannsynlig at Dylan vil legge opp før han føler at han er fysisk helt nødt til det, men når dét er, er umulig å vite for andre enn ham selv. Det føles likevel som om han bereder grunnen for at det skal kunne skje, blant annet med denne turneen, som utvilsomt ville vært et verdig punktum. Så tenker jeg samtidig at det nok vil være fristende å ta dette konseptet også med seg rundt i Statene til våren, og så er man i gang igjen. Vel, vel – den som lever, får se.

Til tross for sjeldent stor enighet blant kritikerne om at denne turnéen holder svært høy kvalitet, som i dagens Independent som bruker overskriften »Stunning return to form«, overhører jeg likevel etter konserten de vanlige diskusjonene om hvorvidt Dylan kan synge eller ikke, om det var mulig å høre ordene eller vite hvilken sang det var. Slik har det vært siden de tidlige dagene i Greenwich Village.

Something never change. Han er ikke for alle, og var aldri det. Det var heller ikke meningen.

1. Things Have Changed (foran på scenen)
2. She Belongs To Me (foran på scenen)
3. Beyond Here Lies Nothin' (ved piano)
4. What Good Am I? (ved piano)
5. Duquesne Whistle (ved piano)
6. Waiting For You (ved piano)
7. Pay In Blood (foran på scenen)
8. Tangled Up In Blue (ved piano)
9. Love Sick (foran på scenen)

(Pause)

10. High Water (For Charley Patton) (foran på scenen)
11. Simple Twist Of Fate (ved piano)
12. Early Roman Kings (ved piano)
13. Forgetful Heart (foran på scenen)
14. Spirit On The Water (ved piano)
15. Scarlet Town (ved piano)
16. Soon After Midnight (ved piano)
17. Long And Wasted Years (foran på scenen)

(encore)

18. All Along The Watchtower (ved piano)
19. Blowing in the wind (ved piano, så foran på scenen)

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.