Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
26. november 2013: Bob Dylan, Royal Albert Hall: “How I Got Back Home, Nobody Knows/Or How I Survived So Many Blows”
Av Johnny Borgan

Det er en historisk dag. Bob Dylan vender tilbake til ærverdige Royal Albert Hall etter nøyaktig syvogførti og et halvt år i kveld. Dronning Victoria ga hallen navnet til minne om sin avdøde Albert, og den ble åpnet i 1871, i en bydel der en lang rekke museer, gallerier og symboler på betydningen av kunst og kultur er samlet. Da Dylan var der sist hadde han hatt fire konserter der – to i 1965 (9. og 10. mai) og to i 1966 (26. og 27. mai). I 1965 sto den snart 23 år gamle Dylan i den imponerende, nesten fryktinngytende salen, alene med kassegitar, folkpoeten og »protestsangeren« i transisjonsfasen fram mot rock, surrealisme og nye nivå med grensesprengende tekster. Konserten startet med »The Times They Are A-Changin’« og avsluttet med “It’s All Over Now, Baby Blue», et tydelig signal om at kunstneren var på vei videre – «Bringing It All Back Home» var både innspilt og utgitt før konsertene i London. Likevel ble deler av Newport Folk Festival-publikummet overrasket, sjokkert og sinte på festivalen sommeren etter når Dylan stilte med fullt band og høyrøstede gitarer. Mellom start og slutt på konsertene i Royal Albert Hall kom komplekse tekster som «It’s Alright, Ma» og «Mr Tambourine Man». Noe var absolutt i ferd med å skje.

Når Dylan avsluttet sin sagnomsuste 1966-turné i Royal Albert Hall, to og tre dager etter sin 25-årsdag, hadde buingen og Judas-rop fra folkpuritanerne fulgt ham på hele verdensturnéen, men blandet seg med applaus og heiarop fra de som likte det de hørte, og som så de nye sangene og den nye musikken som en naturlig utvikling for den unge kunstneren. Alle virket fornøyde med det vidunderlige første og akustiske settet, men buingen gjaldt helt og fullt det elektriske råkjøret etter pausen, og det samme skjedde også i Royal Albert Hall. Konserten startet med en akustisk «She Belongs To Me», og ble avsluttet med en forrykende elektrisk «Like A Rolling Stone». Noen har omtalt opplevelsen av starten på de elektriske settene som å høre en B-52 starte i konsertsalen. Lyden var høyere enn noen hadde hørt før, og det var visstnok også nettopp på disse to kveldene at flest personer forlot salen under det elektriske settet. Konsertene var grensesprengende på så mange måter. Navnet Royal Albert Hall ble også brukt som salgsfremmende tiltak, all den stund bootlegen som bar dens navn, faktisk var konserten fra Manchester tidligere i mai. (Den er heldigvis senere også utgitt som Bootleg Series, Volume 4: Bob Dylan, Live 1966, The «Royal Albert Hall» Concert.)

Tempoet, oppstyret og presset på Dylan kulminerte med motorsykkelulykken 29. juli 1966. Det tok tre år før Dylan gjennomførte en hel konsert igjen (Isle of Wight), og hele syv og et halvt år før han la ut på turné igjen.

Dramatikken og åndskampen rundt 1966-turnéen og Dylans forsvinning fra scenen etter Royal Albert Hall har blitt en del av pensum i rockehistorien. Derfor er det også et historisk øyeblikk når han nå vender tilbake. Han forlot hallen som femogtyveåring, og er tilbake i sitt treogsyttiende år. I seg selv er det imponerende. Men hvordan skal det gå i kveld – holder han distansen ut?

Jeg er i Royal Albert Hall for første gang, og allerede i god tid før konserten starter er det en stor opplevelse å oppleve rommet. Det estetiske gjør inntrykk - rommet er kledd i rødt og gull, de enorme orgelpipene som preger bakveggen i det ellers runde lokalet, scenen med bandets utstyr som virker ganske liten under det høye taket – benkeradene på gulvet, på sidene, losjeboksene på siden, galleriene som bygger oppover helt oppunder taket – hele syv nivåer, litt avhengig av hvordan du teller. Selv sitter jeg på gulvet et stykke fra scenen, men med god utsikt. Det historiske gjør inntrykk – uttrykket for Victoriatidens prioriteringer og kulturelle løft, men også det rockehistoriske, og til sist ikke minst det Dylan-historiske perspektivet. I det 360 graders lokalet, er publikum plassert på ca 350 av disse gradene, dvs at det sitter også personer nesten rett bak bandet under konserten.

Scenen er fri, og det vanlige sceneteppet er borte, så når mørket senker seg, og Stu begynner å klimpre gitar, kommer bandet småløpende på scenen via en egen inngang og trapp. Fra første stund er én ting slående – lyden er glimrende. Når introen til «Things Have Changed» setter i gang, og den sparsomme belysningen faller over scenen ser vi også at Dylan (neppe tilfeldig) har lagt igjen hatten på bakrommet, og den umiskjennelige sekstitallssilhuetten tar plass ved mikrofonen, mens jubelen bryter løs. Selv om salen er ærverdig og noe «stivere» enn den vanlige rockearenaen, kunne ikke mottakelsen vært bedre. Det føles som å bevitne en hjemkomst, og det virker som både publikum og Bob vet akkurat det. Det får ikke hjelpe at han har vært i London et utall ganger siden 1978, på forskjellige arenaer – i kveld er likevel en helt spesiell sirkel sluttet. Han setter også sitt eget lakkstempel på sirkelen ved å synge «She Belongs To Me», som da har vært med på alle konsertene han har spilt her: «(I’m) an artist, and (I) don’t look back!»

Som første kvelden i Blackpool er stemmen litt rusten i starten, men Dylan kompenserer med å legge stor innlevelse og energi i de første låtene, og etter hvert mykner også stemmen, for å være så god som den kan være, etter pausen. Første settet er absolutt solid, både musikalsk og dramaturgisk bygger det seg opp, sang for sang, og de avsluttende låtende før pausen, «Pay In Blood», «Tangled Up In Blue» og ikke minst et dundrende crescendo med «Love Sick», får hele salen i kok.
Den omfattende omsetningen av både drikke og andre varer i pausen, får meg til å tenke på om det kanskje like mye er teatrene som Dylan som har ønsket pauser i høst – han viser i alle fall ingen svakhetstegn som skulle tyde på at han har særskilte behov for det.

Etter at jeg i omtalen av søndagens konsert i Blackpool nevnte tristessen som ligger over Dylan, er det litt ironisk at han i kveld faktisk virker gladere enn jeg har sett ham tidligere i høst, han snur seg oftere og ler bakover mot bandmedlemmene, antagelig oppildnet både av egen innsats, av bandets innsats, av det fantastiske lokalet, kanskje også den personlige historiske dimensjonen og av publikums mottakelse. Til tider er det en liten touch av stemningen fra 2011. I hvit skjorte og tørkle i halsen, og uten hatten, framstår han fra hvor jeg sitter som en ivrig gestikulerende, men voksen utgave av Lille Lord Fauntleroy.

Med «Simple Twist of Fate» har stemmen nådd det samme nivået som han hadde på det beste i Blackpool, og han leverer sangen med en underlig kombinasjon av ømhet, kraft og overbevisning, noe publikum vet å sette pris på. «Forgetful Heart» får igjen et kollektivt publikum til å stoppe sine bevegelser og holde pusten, mens kveldens utgave av «Spirit On The Water» kanskje er den beste jeg har hørt til nå. Som hver kveld responderer publikum, litt til min overraskelse, umiddelbart når de hører de første akkordene på denne låten, og jeg lurer hver kveld på om det er på grunn av at de kjenner igjen sangen eller om det er på grunn av den fengende rytmen som får folk til å danse i setene. Uansett, i kveld tar den av i en glimrende versjon, både vokalt og musikalsk - Charlie Sexton setter fyr på den med gitaren, og Bob tar helt av, som en kamphane på tokt, med sløye jazzakkorder og bredstilte ben, og de andre musikerne følger hele tiden våkent med – et herlig høydepunkt! Det er selvfølgelig noe usikkert hvor mange av publikum som har sett flere konserter i høst, likevel er det grunn til å tro at svært mange ikke forventer at konserten kan bli bedre etter dette, men da dundrer som vanlig Dylan både spa-, hjerter- og ruteress i gulvet med det fantastiske trekløveret han har gjemt i ermet til slutt. Stemningen er magisk, og med den sparsomme lyssettingen som også favner publikum bak scenen, får fellesskapet mellom scene og publikum et litt annet og tydeligere skjær enn på en vanlig konsert. Under den majestetiske «Long And Wasted Years» lyses plutselig hele det enorme orgelet bak scenen opp med gult lys, og det gir en effekt som slikkende flammer oppover veggen. Hvorvidt Dylan har tenkt på Platon og hulelignelsen eller sin formanende onkel når han synger om at solen kan brenne dine øyne ut (eller kanskje begge), er ikke godt å si, det slår meg likevel at det er et bål av vilje og musikalitet som nå står midt på scenen, en «stayer» og en «survivor» av guds nåde, og jeg tenker at de som er her i kveld ikke lenger bare ser skyggene på veggen fra bålet, men «the real thing», og det uten at det gjør vondt. Siste ekstranummer er igjen hyllesten til Lennon, (som selv spilte her med The Beatles, to ganger i 1963), som sammen med resten av The Fab var i publikum, og kjeftet på buerne, da Dylan spilte her sist. Det har han nok ikke glemt. Og publikum røres igjen. Det slår meg likevel som ganske så spesielt å ta hele stemningen ned i dypet med en sørgemarsj som avsluttende låt, før publikum endelig overlates til høstmørket og den iskalde natteluften. Ikke alle ville gjort det, men Dylan både kan og vil.

Det gjør stort inntrykk å høre dundrende trampeklapp og jubelrop i Royal Albert Hall, og denne fortsetter så massivt, selv etter ekstranumrene, at jeg nesten tror bandet vil komme inn igjen for å unngå riving av galleriene, men den gang ei. Lysene tennes. «Never give a 100 percent!”, utbasunerte Dylan en gang i et intervju. Ikveld kunne det likevel ikke være langt i fra.

1. Things Have Changed (foran på scenen)
2. She Belongs To Me (foran på scenen)
3. Beyond Here Lies Nothin' (ved piano)
4. What Good Am I? (ved piano)
5. Duquesne Whistle (ved piano)
6. Waiting For You (ved piano)
7. Pay In Blood (foran på scenen)
8. Tangled Up In Blue (ved piano)

(Pause)

10. High Water (For Charley Patton) (foran på scenen)
11. Simple Twist Of Fate (ved piano)
12. Early Roman Kings (ved piano)
13. Forgetful Heart (foran på scenen)
14. Spirit On The Water (ved piano)
15. Scarlet Town (ved piano)
16. Soon After Midnight (ved piano)
17. Long And Wasted Years (foran på scenen)

(encore)

18. All Along The Watchtower (ved piano)
19. Roll On, John (ved piano)

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.