Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
2. november 2013: Bob Dylan, Milano: “I’m only Bob Dylan when I have to be.”
Av Johnny Borgan

“I’m only Bob Dylan when I have to be», uttalte Dylan i et intervju for noen år siden. Reporteren repliserte med det eneste riktige spørsmålet: «Who are you the rest of the time?» Svaret kom kontant: «Myself.»

Joni Mitchell har i sommer nyansert tidligere kontroversielle uttalelser om Dylan, og blant noen relativt forvirrende utsagn, som for eksempel påstanden om at han ikke er spesielt «musically gifted», har hun en interessant observasjon: «He’s invented a character to deliver his songs. Sometimes I wish that I could have that character — because you can do things with that character. It’s a mask of sorts.» Jeg tenker at hun på mange måter har rett. Karakteren har vært i utvikling og har endret seg gjennom årene, like fullt er det en karakter som til tider er vesensforskjellig fra den tilbakelente og humoristiske plateprateren i hundre episoder av “Theme Time Radio Hour«, den rause fortelleren i “Chronicles» og det åpenhjertige intervjuobjektet i «No Direction Home». På scenen er han en annen. En sterk og tydelig risset karakter, som Chaplins landstryker, The Tramp, for øvrig en karakter som Dylan ble sammenlignet med allerede på begynnelsen av 60-tallet, og som han fortsatt bærer visse likhetstrekk med. Denne karakteren kommuniserer nå kun gjennom sangen og musikken. Selv bandintroduksjonen er nå regissert bort, kun erstattet med en kort melding om pausen midtveis. Karaktereren er inne i musikken og inne i sangene – han lever og ånder dem, han er som et medium for dem, og den som har ører, hører det unike i det som formidles.

Mørket senker seg i salen, Stu Kimball kjører gitarintro og Dylan går på scenen i det intime Teatro Degli Arcimboldi, en sal og tre etasjer med galleri, cirka 2300 plasser. Publikum har allerede klappet og hoiet en stund, og velkomsten strømmer mot Dylan som nok en gang slår an tonen med «Things Have Changed». Om Dylan setter lys på våre liv med sine sanger, er belysningen på scenen enda svakere enn i Hamburg, dette er dus nattbordbelysning – scenen er et femtitallstablå med gamle studiolamper som rammer inn bandet, og det brukes ikke på noe tidspunkt spotlights på hovedpersonen – det er det samme lyset på ham som på resten av bandmedlemmene, han er en del av en velregissert helhet, både visuelt og musikalsk. Ikke for det, publikums fokus er rettet mot ham, enten han står som en lykkelig Pinocchio-aktig dukke uten strenger og gynger ved mikrofonen midt på scenen, eller han står skjevt som en bredbent skøyteløper ved inngangen til siste sving, ved pianoet. Smilene er færre enn de var i 2011 og 2012, men er fortsatt med i noen av sangene, enten som en visuell kommentar til teksten eller når han storkoser seg spesielt med sangen han framfører, i kveld spesielt når «Duquesne Whistle» swinger som mest.

Kveldens konsert er av vanlig høy kvalitet, stødig og uten svake punkter. I settet før pausen er det spesiell grunn til å framheve en svært potent «Pay In Blood», den flotteste «Tangled Up In Blue» en kan tenke seg og en svært kraftfull og overbevisende «Love Sick», med perfekt og svært virkningsfull timing, samt strålende munnspill.

Pausen er fortsatt en merkverdighet, og ingen ønskesituasjon midt i en konsert, men Dylan starter rett på med en tordnende «High Water», denne gang med lange og flotte munnspillpartier som jeg aldri har hørt ham gjøre tidligere. Men så skjer det noe – etter nok en nydelig «Simple Twist of Fate», mens alle venter på «Early Roman Kings», skjer det noe på scenen, det famles og klimpres og den etter hvert så kjente stakkato introen får noen av oss til å juble, før Dylan starter å synge: «They’re selling postcards of the hangings/They’re painting the passports brown.» Barndomsminner fra nordland og historiene den unge Robert hørte om hengningene i Duluth i 1920 er prologen til en av hans aller største sanger, «Desolation Row». Etter et par uker med helt identiske konserter, og etter at han har fått alle til å vente at det ikke blir noen endringer i settene, så skjer nettopp det – en fantastisk, lang og intens versjon av dette eminente stykke poesi, med tre mellomspill på piano og perfekte fraseringer av hvert eneste vers, og vi vet at nå kan alt, eller mye, skje, også på konsertene framover – flere sanger kan bli introdusert i et sett som allerede på det nærmeste er perfekt avstemt i sitt gjenomført dempede sound, men der mange av Dylans ballader vil passe godt inn. Kan vi håpe på «Visions of Johanna» og «A Hard Rain’s A-gonna Fall» på samme sted i dagene som kommer? Publikum belønner Dylan rikelig etter hvert vers om hva som skjer på «Desolation Row», etter at vi alle ser for oss strømmen av karakterer som passerer revy, det være seg sirkuset, Bette Davis, Ophelia, Dr Filth, Einstein forkledd som Robin Hood, Askepott som svinger kosten, spådamen som flytter alle tingene sine i hus, Titanic som seiler, havfruene, de overmenneskelige med hjerteattakkmaskinen, Noahs regnbue, den ødelagte dørvrideren. Vi overvinnes, og Dylan vet at han har gjort noe stort når han kommer tuslende fram på scenen for nok en storartet versjon av «Forgetful Heart», nå med helt nye munnspillpartier. Han scorer igjen hat-trick med «Scarlet Town», «Soon After Midnight» (som italienerne tydeligvis liker ekstra godt) og den skjellsettende «Long And Wasted Years», en maktdemonstrasjon kveld etter kveld, også denne kvelden. Dylan triumfererer.

En fantastisk flott «All Along The Watchtower» i kveld, med lange og meget vellykkede pianopartier fra Bobs sted, før han rammer det hele inn med «Blowing In The Wind” og lang munnspillsolo til slutt.
Strålende konsert – vi gleder oss til i morgen. Og vi vet at nå kan det komme flere nye sanger.


1. Things Have Changed (Single og soundtrack, 2000)
2. She Belongs To Me (Bringing it all back home, 1965)
3. Beyond Here Lies Nothin' (Together through life, 2009)
4. What Good Am I? (Oh Mercy, 1989)
5. Pay In Blood (Tempest, 2012)
6. Waiting For You (Soundtrack, 2002)
7. Duquesne Whistle (Tempest, 2012)
8. Tangled Up In Blue (Blood on the tracks, 1975)
9. Love Sick (Time Out Of Mind, 1997)

(Pause)

10. High Water (For Charley Patton) (Love and Theft, 2001)
11. Simple Twist Of Fate (Blood on the tracks, 1975)
12. Desolation Row (Highway 61 Revisited, 1965)
13. Forgetful Heart (Together through life, 2009)
14. Spirit On The Water (Modern Times, 2006)
15. Scarlet Town (Tempest, 2012)
16. Soon After Midnight (Tempest, 2012)
17. Long And Wasted Years (Tempest, 2012)

(encore)

18. All Along The Watchtower (John Wesley Harding, 1967)
19. Blowin' In The Wind (Freewheelin’, 1963)

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.