Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
19. oktober: Bob Dylan, Hamburg – Ballader fra en tynn mann.
Av Johnny Borgan

Siden jeg så ham i Stockholm har Dylan spilt to konserter i København og én i Hannover. Settene er nå nesten helt like fra kveld til kveld, kun med små variasjoner, i hvert fall på papiret. For meg byr likevel kveldens Hamburgshow på enkelte nyheter. Han starter med lavere energi enn jeg husker fra Stockholm, men det tar seg fort opp. Kveldens første virkelig store høydepunkt er for meg »Pay In Blood« - i stedet for å bli stående bak pianoet på denne låten, slik han gjorde i Oslo og Stockholm, kommer han nå fram på scenen, stiller seg bredbent med dobbelt hoftefeste, med imaginære seksløpere hengende tungt i beltet, mens han i ren Mefistopositur flekker tenner der han snerrer av seg blodtørst og hevnlyst i dette bjørneboeske kruttårnet av en sang. Når man sitter midt på første rad, slik jeg har gleden av i kveld, føles dramaet svært tett på kroppen, og aller best når han står alene midt på scenen og danser sin virkningsfulle spontankoreografi under en sky av diamanter »with one hand waving free«, understrekende ordene med hender, armslag, hevede øyenbryn, nikk og grin og smil. Og ja – ved siden av begrepet kunstpauser i ordboken, kunne det gladelig vært bilde av Dylan, der han med glassklar virtuositet lar det tette bandet kjøre taktfast gjennom strofene mens han selv trekker pusten og feilfritt fraserer og timer teksten inn på en tidsflate som, igjen på papiret, er alt for liten til at det skal lykkes – men det gjør det. Dette gjentar seg nå i alle sangene der han forlater pianoet, og der han kan vie seg helt og holdent til sangens dramaturgi, som han hele tiden utvikler og leker med i det nuet han insisterer på å leve i.

»I got everything I need,
I’m an artist, I don’t look back,
I can take the dark out of the nighttime
And paint the daytime black.
I never stumble
I got no place to fall,
I’m nobody’s child,
The Law can’t touch me at all.

I wear an Egyptian ring
That sparkles before I speak,
I’m a hypnotist collector,
You are a walking antique.«

Nei, dette var en tilsnikelse, for han synger jo egentlig som kjent ikke “I», men “She«, i kveldens andre låt, “She Belongs To Me», men mon er ikke dette likevel en av sangene han senere har snakket om, der han tilsynelatende synger og skriver om andre, men egentlig om seg selv? Er ikke nettopp denne låten den enkle poetikken som ligger til grunn for det frihetskravet denne evigunge poeten stiller, og som også er noe av den drivkraften vi fortsatt ser utspille seg på scenegulvet foran oss – a hypnotist collector = busy being born, a walking antique = busy dying. Han leter, samler, famler, søker, snur og vender, på fraseringer, på betoninger – han jakter på ny mening og ny vri, enda en måte å levere en tekst på, en setning og et ord på. Mens svetten renner ser du ham synge «Love Sick» med musikken i takten til en klokke, mens han selv trekker pusten og leverer mening og formidler mørke, fortvilelse og kjærlighetssorg i takten til et urolig, levende og blødende hjerte. Sukk.

Etter pausen kaster han seg over «High Water» med dødsforakt, igjen aktivt semaforerende mens han hamrer poetiske ess i gulvet, han viser malende med hendene «high water risin’, six inches above my head», og Donnie Herrons banjo går som en maskin i bakgrunnen. Når han et par låter senere står ved pianoet og synger «Early Roman Kings» er Dylans glede over å stå på scenen påfallende synlig, han smiler varmt, om ikke mot publikum, så innover i sitt eget dyp, bandet er perfekt og våkent, han drives av en gammel blueslåt som han elsket fra han var tenåring, og når han kommer til strofen: «One day…..», retter han den ene pekefingeren triumferende i været, og holder den der, mens han tordner videre på pianoet med den andre hånden, før han fortsetter «…..you will ask for me», nytt smil - «There’ll be no one else» – himling med øynene – «That you wanna see.» Og publikum jubler gjennom den flotte og for anledningen meget passende, klassiske, konsertsalen. Det er Dylans kveld igjen, herfra og inn er det parademarsj, dog med et unntak for «Spirit on the water», som også i kveld blir som en statist å regne, blant de store stjernene – en gripende «Forgetful Heart», en dempet og mystisk «Scarlet Town», den smektende grøsseren «Soon After Midnight» og en, nok en gang, usannsynlig sterk versjon av «Long And Wasting Years», der Dylan formelig legger alen til sin fysiske lengde hver kveld han synger den. Han surfer på applaus gjennom de to eneste sangene som sannsynligvis hele publikum kjenner og har hørt før - «All Along The Watchtower» og «Blowing In The Wind”. Jeg gleder meg allerede til i morgen kveld.

1. Things Have Changed (Single og soundtrack, 2000)
2. She Belongs To Me (Bringing it all back home, 1965)
3. Beyond Here Lies Nothin' (Together through life, 2009)
4. What Good Am I? (Oh Mercy, 1989)
5. Pay In Blood (Tempest, 2012)
6. Waiting For You (Soundtrack, 2002
7. Duquesne Whistle (Tempest, 2012)
8. Tangled Up In Blue (Blood on the tracks, 1975)
9. Love Sick (Time Out Of Mind, 1997)

(Pause)

10. High Water (For Charley Patton) (Love and Theft, 2001)
11. Simple Twist Of Fate (Blood on the tracks, 1975)
12. Early Roman Kings (Tempest, 2012)
13. Forgetful Heart (Together through life, 2009)
14. Spirit On The Water (Modern Times, 2006)
15. Scarlet Town (Tempest, 2012)
16. Soon After Midnight (Tempest, 2012)
17. Long And Wasted Years (Tempest, 2012)

(encore)

18. All Along The Watchtower (John Wesley Harding, 1967)
19. Blowin' In The Wind (Freewheelin’, 1963)

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.