Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
Trojansk hest eller Diktaturets puddel? Om Bob Dylan i China.
Av Johnny Borgan

Jeg aksepterer fullt ut Bob Dylans evne til å begå dumheter og feil. Som han selv har sagt det: »I have given up at making any attempt at perfection«. Når Aftenposten i stum glede over norsk enerett gjengir Washington Post’s uetterrettelige og tendensiøse artikkel om Dylan’s første konserter i China, kan jeg likevel ikke motstå fristelsen til å bringe inn noen mulige nyanser i bildet.

Aftenpostens artikkel bygges opp omkring to hovedelementer: 1) Dylan har latt seg sensurere, og 2) Dylan har gjennomført en konsert uten »noe som kunne tolkes som den minste antydning av regimekritikk«. Vi formelig ser for oss en snufsende Dylan som i nattemørket vrir og vrenger på sin lille liste av sanger, før han med skjelvende hånd sender den til sensurmyndighetene, og gang på gang blir avvist, inntil han har funnet fram til et servilt nok sett som han får tommelen opp for. Noe sier meg at det ikke var slik det foregikk.

Like fullt, la oss tenke oss at han ble anmodet om ikke å synge The Times They Are A-changin’ (ikke på konsertrepertoaret siden 2008) og Blowing in the wind, også sjelden spilt. Han kunne valgt å si: Ikke tale om. Da får det være. Eller han kunne si: De idiotene skjønner jo ingen ting. Det er jo langt fra de tøffeste sangene mine? Jeg gir dem listen over de sangene jeg har tenkt å spille, så ser vi hvordan det går. Vi vet ikke om det var slik det foregikk, men det er et mulig alternativ innenfor rammene av det vi vet. Uansett – det er likevel helt greit og relevant å argumentere for at han likevel burde latt det være. Men, gitt den teoretiske muligheten for at han faktisk fikk levere og formidle det han faktisk ønsket, så kan man også argumentere for at han faktisk gjennomførte med stil, at han fløy under radaren.

Dylan leverte en konsert helt innenfor rammene av det han har gjort det siste året, han snakket like lite som han gjør på alle konserter, ingen kjenner av Dylans repertoar ville stusset over låtvalget. Alle »dei faste postane« er med, fra den kafaeske »Ballad of a thin man« til tidenes rockelåt »Like a rolling stone«. How does it feel! Sang han.

Ignoranten av en journalist burde også bedre sjekket de tekstene han faktisk leverte, for å se om dette ikke likevel burde kvalifisere for tommelen opp og til inspirasjon for det kinesiske folk – en liste av sanger som er dynket i forsvaret for og fokuset på individet, individet som tar stilling og som bør gjøre det.

Han flesker til allerede i prologen: »Gonna change my way of thinking, make myself a different set of rules – I’m gonna put my right foot forward, stop being influenced by fools.« Hihaaa! Den satt, kunne kanskje en kinesisk student med frihetslengsel tenke? Tjihi. Gjett hvem som er tåpene?

Han følger opp med en sang om oppbrudd og endring i It’s all over now, baby blue: »Strike another match, go start anew.« Mon det, tenkte kanskje studinen foran scenen.

Protestsanger er en av mange merkelapper som Dylan har avvist. Likevel har han alltid protestert. Enhver musikkjournalist burde ha fått med seg at »A Hard Rain’s A-gonna Fall« meget enkelt kan rubriseres som Dylan’s Guernica og en sterk samfunnskommentar fra hans mest protestige periode. Den troner over sanger som »Blowing in the wind« og »Masters of War« fra samme plate, i både poetisk skjønnhet, dybde og styrke, og han synger om at »the executioner’s face is always well hidden« og at han ut fra alt han ser og vet vil »know my song well before I start singin'«. Det handler om integritet og om å stå i mot »the pellets of poison« – løgnen og bedraget som han tidligere har utlagt det. Og han synger den. For kineserne.

Han synger den apokalyptiske rockeren All along the watchtower som ekstranummer: »There must be some way out of here, said the joker to the thief, there’s too much confusion’ I can’t get no relief«. Hylende gitarer og uforløst spenning kunne kanskje virke treffende for noen som ønsker forandring? Eller?

Og jo – det var én spesiell ting som skjedde i Beijing, det var en av de sjeldne gangene han kom ut etter ekstranumrene for å gjøre enda en sang. Og han valgte en sang han ganske sjelden synger. I følge journalisten »den svært så uskyldige Forever young«. Men hva er det han så synger i sin avskjedsvelsignelse til Beijing-publikumet?
May God bless and keep you always/May your wishes all come true…
May you always be courageous/Stand upright and be strong…
May you have a strong foundation/When the winds of changes shift…

Kall meg gjerne enfoldig, men jeg ville tro at nettopp denne avskjeden kunne virke både motiverende og inspirerende for både uttalte og ikke uttalte lengsler og håp i et beveget publikum.
Valg av strategi ift et regime som det kinesiske er ikke enkelt. Og en vil sikkert kunne diskutere i det vide og det brede fordelen ved at Dylan evt ble hjemme og brente Maos lille røde på youtube i stedet for å stå fram på scenen i Beijing. Det kan være argumenter for og i mot, og det er ikke enkle svar på dette. Men når skaden først skjedde, er det likevel mulig å argumentere for at sanger med den styrke som han leverte på nettopp denne konserten har en sprengkraft som er langt større enn tabloide og umusikalske forsøk på å rokke ved Dylans integritet som kunstner og som fåmælt forsvarer for det frie individet. Og Dylan vet at tidene forandrer seg, og at A change is gonna come, og at borgerrettigheter til slutt vil vokse fram også hos det kinesiske folk. På denne veien vil også de ha med seg Dylan’s sanger som fakler fram mot lysere tider.

p.s. I Aftenpostens usensurerte gjengivelse av Washington Post’s artikkel, gjøres det til et poeng at Dylan ikke turte å spille Desolation Row i Beijing, i motsetning til i Taiwan. Men ooops – i Shanghai, China, sang han nettopp denne nådeløse og beske samfunnskritikken: »Now at midnight all the agents and the superhuman crew/Come out and round up everyone that knows more than they do«. Om regimet ikke følte seg truffet, sier det nok mer om dem enn om Dylan. D.s.

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.