Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
Leon Russell - et comeback på tvers av rom & tid
Av Tom Skjeklesæther

Ulf Lundell skal en gang ha sagt at »en avlyst konsert også er en konsert«.

Et eksistensielt spørsmål som neppe lar seg avklare sånn uten videre.

I våres var en gjeng kamerater av meg på South by South West i Austin, Texas. Der oppdaget de at en av rockens absolutte doldiser, Leon Russell, var annonsert med konsert på utescenen til det rockhistoriske spisestedet Threadgill´s.

En konsert utenfor det offisielle festival-programmet, en billett gull verdt for rocksnobber.

Det er ikke vanskelig å tenke seg nedturen som inntraff da Threadgill´s, bare timer før annonsert konsertstart, plutselig tilkjennegav at konserten var kansellert. Årsaken var at Russell bare noen uker tidligere hadde vært gjennom en alvorlig operasjon og at legen hans hadde frarådd ham å opptre utendørs i det uvanlig kalde Texas vårværet.

En big bummer, som det heter på rock´n´rollsk.

Det var derfor med en viss engstelse at jeg i sommer satte himmel og jord i bevegelse for å få med meg en konsert med samme Russell i London. Den enslige europakonserten skulle finne sted på London Jazz Café i Camden Town. Denne gangen holdt Russell hva han lovet. Ikke bare gjennomførte han en utmerket konsert, backet av fire musikere som så ut som de kunne ha vært i slutten av tyveårene også i 1975, han var også villig til å stille opp på et intervju.

Vi har spurt hverandre om det jevnlig de siste 10-15 årene. Vi som er godt over gjennomsnittet opptatt av musikken og karrieren til Lawton, Oklahoma-musikeren Claude Russell Bridges.

Hvordan kan det ha seg at så godt som alle tenkelige og utenkelige kulthelter i rockhistorien har blitt båret frem på gullstol i omfattende artikler i Mojo og Uncut, eksempelvis Roky Erickson og Jim Ford, uten at det har vært skrevet så mye som en linje om den cooleste og mest talentfulle av dem alle, om mannen som altså lyder artistnavnet Leon Russell?

Musikeren som hadde så voldsom innflytelse på sin kreative samtid da det begav seg, at han uten å rødme kunne la seg kalles »The Master of Space & Time«.

For virkelig å gjøre dette mysteriet komplett, det er i hvertfall ikke utseendet til Leon Russell som har sørget for at han har blitt forbisett. I dag ser Leon Russell ut som den tøffe bestefaren til julenissen, det hvite lange håret, det velvokste skjegget og den romslige cowboyhatten er mer enn nok til å få en hvilken som helst hotellresepsjon eller bardisk til å stå bom stille. Leon Russell oser legende, historisk størrelse, rett og slett en mann på vei til en sokkel.

Av fullstendig uforståelige grunner er heller ikke personligheten som stod bak rockens mest myteomspunne turné, »Mad Dogs & Englishmen«, på oppdrag fra Joe Cocker, og som satte sammen bandet som spilte på George Harrisons »The Concert for Bangla Desh«, valgt inn i Rock´n´Roll Hall of Fame. Bare medleyen av Stones »Jumpin´Jack Flash« og Leiber/Stoller/ Pomus »Youngblood«, som han stjal showet med i Madison Square Garden under Bangla Desh-konserten, burde sørget for at han for lengst hadde fått sin rettmessige plass ved siden av stjernene han spilte sammen med denne kvelden; Bob Dylan, Eric Clapton, Ringo Starr, i tillegg til Harrison.

Den dagen Rock´n´Roll Hall of Fame tar til vettet og tar grep for å rette opp blemma, er det en kar som kommer til å kreve å få holde introduksjonstalen, Elton John.

Det er nemlig Elton John som skal ha æren for at Leon Russell endelig får artistisk oppreising, nesten trettifem år etter at multiinstrumentalisten, låtskriveren, sangeren, produsenten og plateselskapsentreprenøren svingte ut på det som synes som den lengste av alle The Lost Highways.

Elton John slipper 25. oktober en duo-plate sammen med Leon Russell. »The Union« er produsert av T Bone Burnett, spilt inn med blant andre Booker T. Jones på orgel, Marc Ribot på gitar, Dennis Crouch og Don Was på bass, Jim Keltner og Jay Bellerose på trommer og nylig Notodden-aktuelle Robert Randolph på pedal steel gitar. Som seg hør og bør på en ordentlig Leon Russell-plate, er det tallrike backupsangere og blåsere. Et par andre rockhistoriske størrelser bidrar også, Neil Young synger på den triste borgerkrigssangen »Gone to Shiloh« og Brian Wilson kvitterer for at Russell spilte på Beach Boys-plater på sekstitallet med vokal på »When love is dying«.

Elton John har i sommer initiert egne pressemøter i London og Los Angeles der han har spilt opp musikk fra »The Union« og fortalt at han ikke akter å gi seg før Leon er et husholdningsnavn. Et ledd i planen er at Elton & Leon skal legge ut på en omfattende verdensturné sammen. Eltons manager, Johnny Barbis, har tatt over som manager for Leon og Eltons eget plateselskap akter å slippe Leons fantastiske katalog på nytt.

Eltons »holy mission« startet da han var gjest på pilotprogrammet for Elvis Costellos musikktalkshow, »Spectacle«, for et par år siden. Elton brukte store deler av intervjuet Elvis gjorde med ham til å proklamere sin kjærlighet til Leons musikk og han la ikke skjul på at Leon var hans største forbilde da han selv begynte å lage plater. På tidlig syttitall varmet Elton også opp for Leon.

Opp igjennom årene har jeg gjort mange forsøk på å få til et intervju med Leon Russell. Alle henvendelser via plateselskap og forespørsler gjennom folk som kjenner noen som kjenner noen, har vært bomskudd. Det ryktes at Russell har hatt et svært anstrengt forhold til media og det siste store intervjuet han gjorde later til å ligge så langt tilbake i tid som 1970. Da var han på coveret til Rolling Stone, et intervju som ikke svekket oppfatningen om at Russell var en viljesterk kunstner som hadde liten tålmodighet med de som ikke hang med på hans ekspresstempo. I Rolling Stone-intervjuet kommer det frem at ikke alt står bra til mellom ham Joe Cocker. Filmen fra »Mad Dogs & Englishmen«, der Cocker ble backet av Russells musikere, viser at Russell er sjefen. Russells fremtredende rolle i filmen ble også startskuddet for Russells eksplosive solokarriere på tidlig syttitall.

Da jeg for første gang hilste på Leon, på hans turnébuss i Austin, Texas i 1994, fikk jeg beskjed av turnémanageren hans om at det var to ord jeg ikke burde nevne, »Joe« og »Cocker«.

Leon Russell ble født i Oklahoma-byen Maysville, men flyttet til Tulsa som 14-åring. Tulsa var allerede kjent som en musikkby, aller mest på grunn av texaneren Bob Wills, som på 30-tallet bosatte seg i byen og utviklet det som ble kjent som western swing, en ekspansiv blanding av western-musikk og jazz. Bob Wills hadde Tulsas Cain´s Ballroom som sin hjemmearena. Cain´s eksisterer den dag i dag.

Russell begynte med piano-timer allerede som 4-åring, men en medfødt sykdom satte stopp for hans muligheter som klassisk pianist. På midten av 50-tallet var Russell en mer enn habil pianist (og trompetist!), som hadde full kontroll på musikken som utviklet seg til rock´n´roll. Russell hadde som tenåring satt seg ordentlig inn i musikken til Little Richard og Jerry Lee Lewis.

Oklahoma var en tørrlagt stat på 50-tallet. Det innebar at det ganske enkelt ikke fantes noe lovgiving vedrørende alkoholservering, ingen skjenketider og ingen aldergrenser.

Russell fant raskt veien til bydelen der musikk og alkohol likevel flommet, 24 timer i døgnet. Fortrinnsvis svarte bluesklubber. Samtidig med at han gikk på skole om dagen, spilte Russell kvelder og netter med sitt band, The Starlighters, som også telte JJ Cale og Chuck Blackwell. Det var på denne tiden at fundamentet ble lagt for det som senere ble kjent som The Tulsa Sound.

En dag dukket selveste Jerry Lee opp for å spille Cain´s Ballroom. Uten band. The Starlighters fikk jobben med å backe rock´n´roll –vildmannen. The Killer var så fornøyd med ungguttene at han prompte tilbød dem å være med på turné. Et crash-kurs i rock´n´roll- showmanship, der Lewis rutinemessig overlot pianokrakken til Russell. Etter turnéen kom Russell tilbake til Tulsa og avla sin highschool-eksamen!
Men med sin erfaring fra klubbene i Tulsa og Jerry Lee-turnéen fant Russell ut at han skulle prøve seg som studiomusiker i Hollywood.

På tross av problemer knyttet til sin unge alder, lyktes Russell med å komme seg inn i Phil Spectors studioband (Også kjent som The Wrecking Crew). Ut over sekstitallet spilte han en rekke instrumenter på tallrike sessions med artister over et vidt musikalsk spekter, bl.a. Herb Albert, Simon & Garfunkel, Aretha Franklin, The Byrds (»Mr. Tambourine Man«), Ricky Nelson, Jackie DeShannon, Darlene Love, Dean Martin, Sammy Davis jr. og Frank Sinatra. Sistnevnte var godt fornøyd med Russells musikalske ferdigheter, men sparket Russell en dag pianisten dukket opp uten å ha gredd seg!

Samtidig bygget Russell seg sitt første egne studio hjemme i sitt hus i Hollywood Hills. Et studio og et hjem som var åpent for en sammenhengende strøm av musikere fra Tulsa. Et år hadde Russell 123 husgjester og han forteller at da han flyttet ut, fant han ut at naboene trodde at det var en motorsykkelgjeng som holdt til i huset, på grunn av den høye musikken som strømmet ut til alle døgnets timer.

Etter noen intense år med sesionjobbing var Leon klar for å satse på egen musikk og det første prosjektet ble »Look inside the Asylum Choir«, laget sammen sangeren Marc Benno, sluppet i 1968. En plate som demonstrerte Russells begavelse både som teknikker/ produsent og artist, men som ikke gjorde seg bemerket salgsmessig.

I 1969 traff han den engelske produsenten Denny Cordell og ble med til England, der han produserte Joe Cockers andre album. En plate som inneholdt Russell-originalen »Delta Lady«, Russells første hit-sang. Russell og Cordell dannet deretter plateselskapet Shelter Records, der Russells selvtittulerte soldebut var en av de første utgivelsene. Der gjorde Russell sin egen versjon av »Delta Lady« og også sangen som har blitt Russells signatursang, »A song for you«. Tolket av bl.a. Donny Hathaway, The Carpenters, Aretha Franklin, Ray Charles, Whitney Houston og Willie Nelson.

Tidligere i sommer var Leon gjest på nettopp Willie Nelsons årlige 4th of July Picnic på utearenaen Backyard utenfor Austin, Texas.

--Jeg tror ikke jeg har gått glipp av mer enn en eller to av Willies pinicer, forteller Leon, --faktum er at jeg er Willies favorittveldedighet, ha, ha, ha!

Willie Nelson har arrangert 4th of July picnic helt siden 1973, så vennskapet mellom de to musikerne har lange røtter. I 1979 slapp de et felles dobbeltalbum, »One for the Road«, som inneholdt en tolkning av »Heartbreak Hotel«. Den fant veien helt til førsteplass på Billboards countryliste.

Seks år tidligere hadde Leon spilt seg inn på Willies enemerker med countryplata »Hank Wilson´s Back vol.1«. Et dristig trekk for en artist som var kjent som en skummel, av og til liksminket, rock´n´roll-artist med flosshatt, t-skjorte og sleng i jeansen.

På coveret til »Hank Wilson´s Back vol.1« er Leon fotografert med ryggen til, foran et svarthvitt fotografi av en gammel countrydans. Plata serverte Leons tolkninger av tretten høydepunkter fra countryhistorien, alt markedsført under alteregoet Hank Wilson.

--Jeg hadde ikke egentlig noe spesielt forhold til country. Det var ikke det jeg hørte på da jeg vokste opp, jeg hørte på blues og rock´n´roll Bestemora mi hørte på country. . En gang jeg skulle kjøre en bil fra Los Angeles til Tulsa, stoppet jeg på en stor truckstop og kjøpte meg et stort antall countrykassetter, seksti-sytti stykker tror jeg. Og hørte gjennom alle sammen mens jeg kjørte. Da jeg kom frem til Tulsa var jeg så gjennomdynket av country at jeg fant ut at jeg skulle lage meg mitt eget countryalbum. Vi hadde snakket mye om hvordan studiomusikerne jobbet i Nashville. At de alltid var klare til å spille inn en sang. Jeg tenkte at jeg var den klareste musikeren som fantest.

Som vanlig var Leon en handlingens mann, i februar 1973 tilbrakte han tre dager i legendariske Bradley´s Barn i Nashville sammen med en blanding av Nashville cats, byens beste studiomusikere, og sine egne buddies fra Oklahoma, bl.a. J.J. Cale og bassisten Carl Radle.

--Jeg valgte meg et alteregonavn som var en fusjon av to av de største countryartistene noensinne, Hank Williams og Hank Thompson.

Plata ble mange rockfans billett til å forstå hardcore country og bluegrass, inneholdende egenartede tolkninger av sanger av bl.a. George Jones, Lester Flatt, Bill Monroe, Hank Thompson og Hank Williams.

Hank Wilson har blitt en parallell karriere for Russell, i fjor slapp han en antologi bygget på de fire volumene av Hank Wilson-musikk han har gitt ut gjennom årene. Da jeg etter intervjuet spør Leon om han kan signere et par platecover for meg, skriver han »Hank Wilson« på coveret til »Hank Wilson´s Back vol.1«.

Men det er Leons patenterte Tulsa Sound som har satt det tydeligste avtrykket i rockhistorien.

Da Russell og Cordell startet Shelter Records flyttet Leon virksomheten sin tilbake til Tulsa. Han kjøpte først eiendomen Pappy Reeves´ Floating Motell and Fishing Dock og konverterte det til et studio. En stund senere kjøpte han et kirkebygg i sentrum av Tulsa, og Church Studio ble et av de hippeste innspillingstudioene i USA. Lokalbefolkningen kunne ofte snuble over Leon sammen med besøkende rockstjerner som Eric Clapton og George Harrison. I Tulsa for å suge opp magien som fløt fra Leons miksebord.

Soundet er å finne på plater med Delaney & Bonnie, Derek & the Dominos, Harrisons »All things must pass«, Stones tidlige 70-tallsplater og hele veien til Eric Claptons gigantselger fra 1974, »461 Ocean Boulevard«.

--Jeg var innom A&M studioet i Los Angeles en gang på denne tiden, og plutselig hørte jeg meg selv komme ut av fire studioer samtidig. Ha,ha,ha! Jeg vet til denne dag ikke hvem de fire var, bortsett fra at de ikke var meg.

Ikke minst er Leon sentral på rockhistoriens første store veldedighetsprosjekt, George Harrisons »Concert for Bangla Desh«, avviklet i Madison Square Garden i august 1971, og sluppet som et trippelalbum i januar 1972. I det massive bandet var det Russell-folk over hele linja, bl.a. gitaristene Jesse Ed Davis og Don Preston, bassist Radle, trommeslager Jim Keltner, saksofonisten Jim Horn og backupsangerne Don Nix og Claudia Lennear.

Leon spilte keyboards, sang og plukket opp bassen, for å backe Bob Dylan.

--Bob var bekymret for hva slags folk som ville dukke opp på den andre av de to konsertene.

(Det var åpenbart at Dylan var nervøs, han hadde ikke spilt live siden Isle of Wight-festivalen to år tidligere).

--Jeg spurte ham om han kunne spille noen sanger for oss backstage (i Madison Square Garden), »Boots of Spanish Leather«, »It´s all over now baby blue«.. han gjorde 20-25 sanger bare for oss som var i garderoben. Det var en fantastisk opplevelse.

Leon hadde på dette tidspunktet allerede vært i studioet med Dylan, resultatet ble de to sangene »When I paint my masterpiece« og »Watching the River flow«, der Leon både spiller keyboards og co-produserer sammen med Bob. Begge å finne på »Bob Dylan´s Greatest Hits vol.II«
--Bob tok meg med på en guidet tur rundt i New York og viste meg mange av stedene som hadde vært inspirasjon for sangene hans. Han svarte alltid utførlig på alle ting jeg spurte ham om.

--Hva var din reaksjon da Elton tok kontakt med deg?

--Jeg syntes det var veldig snilt av ham. Jeg hadde ikke snakket med ham på femogtretti år, så jeg ble veldig overrasket. Men det du spør om er vel om hvorvidt jeg ønsket å forbli anonym, ha,ha,ha.

--Han er både en veldig spirituell fyr,og ikke minst, han jobber veldig hardt. Mens vi spilte inn den nye plata, stakk han av hele tiden for å gjøre konserter.

--Mange vil si, inkludert Elton selv, at han modellerte mye av sin tidlige musikk på nettopp deg?

--Jeg kunne aldri forstå det, jeg syntes ikke at han lignet på meg. Jeg vet at han sier det selv, men jeg mener bestemt at han hadde sin egen stil.

--Hvordan var det å jobbe med T Bone Burnett som produsen? Du er jo vant til å være produsenten selv?

--Vi kom godt ut av det med hverandre. Da vi var ferdige med innspillingene sa jeg til T Bone at jeg var lei for at jeg ga ham så mye bullshit. Han svarte; Men det gjorde du jo ikke.

Jeg svarte: Vel, jeg kunne ha gitt deg mye mere, ha,ha.

Jeg traff T Bone første gang for mange år siden, jeg mener å huske at det var hjemme hos Joni Mitchell i Los Angeles. T Bone kom innom, spilte et par plater på stereoanlegget, som begge var veldig bra, og forsvant igjen!?

De senere åra har jeg først og fremst fått med meg det han gjorde da han produserte soundtracket til »Oh brother where art thou?«. Jeg er veldig interessert i bluegrass, jeg var på veien i to år sammen med New Grass Revival. Selv om mange har vanskelig for å skjønne hva et piano har å gjøre i et bluegrassband.

--Du har utgitt plater på mindre selskap i mange år. Hvordan føles det å få en ny sjanse til å spille i første divisjon, å gi ut plate på stort selskap og kanskje bli spilt på radioen igjen?

--I´ve been so many places in my life and time, I´ve sung a lot of songs I´ve made some bad rhyme/ I´ve acted out my love on stages with ten thousand people watching..ha,ha,ha..

Leon besvarer spørsmålet med å synge noen strofer fra »Song for you«.

--Det er fint å få litt anerkjennelse, men når du befinner deg ute på havet, så vet du ikke hvor de lave punktene er.

Läs mer om Russell, Leon


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.